Jeg går langs jernbaneskinnene. Mamma sa alltid det var ulovlig, men jeg tror bare hun var redd jeg skulle snuble i egne ben på akkurat feil tidspunkt, og så BOM! Så var det over. Det er ikke ulovlig, ikke det minste, og det har jeg alltid visst. Men farlig er det.
Ett skritt av gangen. Høyre fot foran venstre. Himmelen lyser meg i ansiktet, jeg kan nesten føle øyelokkene gløde i lillatoner. Det er solnedgang. Enda en ende, enda en dag som er slutt. Tenk så fort noe kan ta slutt, og tenk så vakkert det kan være. Som nå, langs jernbaneskinner, ett skritt om gangen.
Jeg puster inn. Dypt, fokuserer på å få luften helt ned i magen, på å kjenne at jeg er, jeg finnes, jeg lever. Puster ut igjen litt for seint, må hoste litt når luften henger seg opp og lungene gir kramper. Jeg gisper, må stanse. Foten ved planken, på riktig side av jernbaneskinnene. Ikke for nærme- men heller ikke for langt unna.
Jeg ser opp igjen. Mørke skyer drar med seg lillatonene videre, det ser ut som de skal et annet sted. Dukke under horisonten og komme tilbake i morgen tidlig, om man står opp tidlig nok til å oppleve dem. (Om man puster lenge nok til å oppleve dem.)
Er jeg depressiv? Er det noe i meg som tenker negativt nå? Jeg tror ikke det. Jeg er ærlig, jeg kjenner meg åpen for sannheten, jeg kan akseptere nå. I kveld, i det lilla lyset under den store, uendelige himmelen, kan jeg akseptere det. Kanskje benektet jeg i morges, kanskje tviler jeg i morgen, men akkurat nå? Så kan jeg tro. Jeg blir gående og vente, forhåpningsfullt blikk, skeivt vendt litt opp mot skyene. Hva er virkelig?
Du må tro det har klikka for meg. Atten år og gal, noe har rabla, snart kommer en forklaring på hvorfor jeg går her og hva det er jeg tenker på og maser om og finner ut av. En dyp metafor, for eksempel, en allegori til noe annet. Men jeg skal si deg noe: Virkeligheten er ikke sånn. Det er ikke noe vakkert/dypt/meningsfullt/aha-opplevelse bak det som er sant. Og det treffer en litt i mellomgulvet, man må kanskje bruke noen år på å ta seg sammen, når man innser det. Det svir litt, det benektes, men faktisk, så er det så enkelt, at sånn er sannheten. Og det er at
det er bare sånn.
