Hun drar meg i armen, svakt, men jeg stritter ikke imot. Hva er vitsen? Det ender alltid med at jeg gir meg uansett, og denne gang gidder jeg ikke engang å prøve. Hun snubler, tar seg for, strever seg opp igjen og kikker medtatt mot meg, som om vi er i en dyreflokk og jeg står over henne i hierarkiet. -Gi deg, mumler jeg og tilbyr henne hånda mi, men hun vifter den vekk. -Du bryr deg ikke om meg uansett, en gammel, utsultet mor uten noe å bidra med, hva skal du med meg uansett, hmm... Jeg rister på hodet; -Ikke si sånn, mamma. -Livet ditt er vel best uten meg, kan jeg tenke meg. Hun bøyer hodet og den lute ryggen buler ut, hun ser så liten ut, som ei jentunge som har fått en skjennepreken og skammer seg. Jeg stanser litt og ser på henne.
-Mamma. Hey, mamma... Drit i det der. Jeg er her, med deg, er ikke det godt nok? Jeg skal gjøre det du vil, bare ikke skyv på meg den der dårlige samvittigheten i tillegg, jeg orker ikke i dag. Hun snur seg og jeg ser henne i øynene, vil vise at jeg mener det, på ekte, til tross for at jeg vet hva hun gjør. Hun lurer meg, med de store dådyrøynene og den slitne fasaden, de falske tårene i øyekroken og skrøpeligheten hun ser ut til å pådra seg mellom hver gang jeg hjelper henne. Jeg blir utnyttet, på det groveste, men jeg lar det skje. -Du er jo mammaen min. Fortsatt.
I ett sekund ser jeg et snev av noe annet i øynene hennes, var det triumf? Jeg får en uggen følelse i magen og skulle ønske av hele mitt vesen at jeg var trygt inne i den kjedelige historietimen, men det er ingenting å gjøre med det nå. Hun går noen skritt videre og bøyer seg under en trestamme, jeg må nesten krype for å følge etter. Den gamle hytta hennes, om det kan kalles ei hytte i det hele tatt, står like falleferdig som sist. Etter å ha satt seg på den slitne trebenken utenfor klapper hun på setet ved siden av seg, og jeg setter meg helt på kanten. Motvillig. Kikker opp mot hytta og kjenner meg nesten irritert; jeg vet så godt hvorfor hun tar meg hit. Så jeg kan se hvor ille det står til, hvordan vinden uler gjennom knuste vinduer og treplankene stadig gir mer etter for hvert svake skritt hun tar, hvordan støv og skitt samler seg opp i små hauger og lukta blir verre for hver dag. Så jeg kan se hvor forferdelig alt er, så jeg kan sammenligne oppi hodet mitt, med rommet mitt og hjemmet mitt og alt det flotte jeg har, så jeg kan føle hvor trist og grusomt og kjipt alt er og syns synd på henne. Hele denne turen, hele skuespillet, kun med étt mål for øyet: Å få sin datters sympati.
Jeg blunker vekk sinte tårer og setter øynene mine i henne i stedet. -Hva vil du, mamma? Hun lener seg tilbake, trekker pusten, skal sikkert til å begynne en lang og dyster historie om hvor urettferdig verden er, men jeg kjenner jeg ikke gidder å høre en gang. Jeg avbryter før hun har begynt; -Ikke unnskyldninger. Hun ser overrasket ut, men ikke på en negativ måte. Jeg stønner og legger hodet i hendene. Det dunker. -Bare... Bare si meg hva du trenger. Helt konkret. Jeg fikser det. Hun nikker, men blir stille en lang stund. Jeg stirrer i bakken og venter, venter til jeg nesten tror hun har forduftet og latt meg sitte her, uvitende om denne ene tingen hun trenger å få fikset, bare enda en ting hun mangler... Hva er det denne gang? Alkohol? Røyk? Stoff? Penger, billetter, en telefon, havregryn, neglelakk, vinterjakke, venner, brilleglass? Jeg har vært borti det meste, det skal mye til for å sjokkere. Hun tar meg på skulderen, og jeg skvetter litt. Kikker opp, ser inn i de store, dype øynene. Det hun sier, gjør meg plutselig målløs.
-Jeg trenger en pistol.
