Skoleklokka ringer, men jeg orker ikke løpe, ikke i dag. Jeg ser Katrine og Anders kikke seg om etter meg, jeg vinker, men de ser det ikke og forsvinner inn. Typisk. Det er alltid verst å være den eneste som er for sein. Jeg funderer på om det er verdt det å stikke innom kantina og få meg noe kaffe nå som jeg likevel er fucked, da jeg ser henne. Jeg stanser, ser etter et gjemmested- hvor som helst, hva som helst, hun kan ikke se meg, ikke nå, ikke i dag, jeg orker ikke... Hun skraper med paraplyen sin i bakken og holder hodet hevet; hun ser etter meg. Jeg banner lavt, vurderer mulighetene. Jeg kan
1) Snu og dra hjem igjen. Hun kan ikke seg meg om jeg går motsatt vei, det er fortsatt nok folk til at jeg kan forsvinne i mylderet og drite i hele denne dagen.
2) Løpe som faen og satse på at hun ser meg, men ikke rekker å konfrontere meg- noe som igjen vil resultere i at jeg må holde meg innendørs hele skoledagen, og løpe på nytt når jeg skal hjem igjen. Ikke særlig praktisk. Eller jeg kan
3) Gå som et normalt menneske bort til inngangen og ha timene mine som normalt. Selvfølgelig overhode ikke en god plan, med tanke på hva dette mennesket kan finne på.
Jeg stønner, bestemmer meg sånn halvveis for plan nr.1, når jeg ser Anders vinke fra andreetasje. Er det mulig- nå som han har sett meg, blir det vanskelig å bortforklare om jeg forsvinner hjem igjen. Jeg biter tenna sammen, skal til å løpe, kaster et siste blikk i hennes retning, men- hun er borte.
Jeg ser meg forvirret rundt i den nå relativt tomme skolegården; ingen tegn etter henne. Fornøyd og nesten litt vantro setter jeg kursen mot inngang B, når ett kakk på skulderen stanser meg. -Hei, skatt. Jeg himler med øynene og forbanner meg selv for å ha våget å håpe.
-Hei, mamma.
