Forever and always (oppfølger til The Contract)

Kapittel 1: Møtet etter to år

Jepp, da kommer det etterlengte kapittelet i bok to om Rube Dolce og Leonardo d´Arc. Beklager for den lange ventetiden, men jeg håper dere vil bli fornøyde med kapittelet ^_^

En pen, og samtidig trist, melodi fyller den svære stuen i huset mitt her i Marseille. En melodi jeg har komponert for en stund tilbake og nå får til live med hjelp av tangentene til flygelet. Om jeg noen gang får truffet på Brianna igjen, må jeg huske å takke henne for at hun lærte meg å spille. Jeg hadde nok ikke greid å komme meg gjennom disse siste årene uten å få ut disse følelsene som tærer meg opp innvendig. Følelser jeg kun greier å få ut ved å spille.

  Jeg løfter blikket opp fra tangentene og ser ut av vinduet som dekker hele veggen fremfor meg. Jeg har åpnet glassdøren som fører ut til den svære balkongen, så den friske luften strømmer inn i huset. Lukten av sjø, sol, og varme. Nede ved stranden med den hvite sanden, slår bølgene mot land. Lyden er en bra kombinasjon til melodien jeg spiller. Det eneste som mangler er musikk fra en fiolin. Da ville det vært perfekt.

  Mens jeg spiller melodien og ser på havet som glitrer i sollyset som millioner av diamanter, dukker ansiktet til Leo opp på netthinnen min. De vakre, himmelblå øynene som jeg kunne sett inn i for alltid, det rufsette, nattsvarte håret hans, og smilet som alltid varmet hjertet mitt.

  Brått dukker det opp en enorm smerte i brystet mitt, gjør at jeg så vidt klarer å puste. Tårer presser seg på, og halsen min snørrer seg.

  Faen altså, nå skjer det igjen…

  Jeg kniper sammen øynene og tar meg til brystet. Med en gang jeg gjør det, fordufter den pene, og samtidig triste, melodien. Jeg trekker dypt inn pusten, prøver å holde ute smerten. Lengselen. Men det hjelper ikke. Nå som tankene mine har vandret over på han, går stingene opp. Tomrommet han etterlot seg da han forlot meg, blir uutholdelig.

  Før jeg vet ordet av det, starter noe varmt å renne ned over kinnene mine. Like etter kommer det ut et hikst mellom leppene mine.

  Faen, faen, faen.

  Få kontroll over deg selv, Rube. Dette er bare patetisk. Du er sterkere enn dette. 

  Jeg flirer oppgitt over meg selv. Om det bare hadde vært sant. At jeg var sterkere enn dette, noe jeg ikke er, og det er alt hans skyld. Om han bare ikke hadde fått meg til å falle for han, få disse sterke følelsene, elske han… da ville ikke dette gjort så vondt. Da ville jeg ha sluppet å føle meg så ensom og alene. Hjertet mitt hadde fremdeles vært like helt, og ikke ødelagt…

  "Mhhhh… du lukter jo enda bedre på godt hold, dette er visst blitt i alle fall min lykke dag", hvisker plutselig en kjølig, ukjent stemme rett ved øret mitt, får det til å gå kaldt nedover ryggen min.

  Jeg skvetter noe enormt, og sekundet etter dukker det opp en høy, toneløs lyd fra tangentene. Jeg har lyst til å skrike etter hjelp, men jeg er i et for stort sjokk til å greie å få ut et eneste ord. Alt jeg klarer å gjøre er å sitte stiv som en stokk på benken og stirre vettskremt foran meg. Tørr så vidt å puste.

  Den ukjente mannen stryker noen kalde fingre nedover halsen min, og jeg skjønner umiddelbart at denne inntrengeren er en vampyr. Og ikke en særlig snill vampyr.

  Et gys av frykt fyller meg av denne tanken. At en vampyr har brytet seg inn i huset mitt og nå står kun noen centimeter fra meg. Fra halsen min.

  Jeg starter å tenke på Jace, og for en eller annen grunn gjør det at jeg klarer å ta meg nok sammen til å skrike etter hjelp. Men med en gang jeg har fått åpnet munnen, dukker det opp en iskald hånd over leppene mine. Jeg sperrer opp øynene og prøver å vri hodet mitt vekk. Uten hell, selvfølgelig.