Forever and always (oppfølger til The Contract)

Kapittel 3: Møtet nummer to

Skoletimene er som vanlig utrolig kjedelige. Uansett om jeg har Nikita og Darlene på hver sin side av meg, kjeder jeg livet av meg. Men nå som jeg ikke har noen av dem her, er det enda kjedeligere. Jeg dør seriøst av kjedsomhet. Bare for å toppe det hele, er det matte. Faget jeg suger mest i. Kun tanken på algebra, likninger, regnskap, og alt det, gir meg et sterkt ønske om at noen vil greie å oppfinne en fjernkontroll som man kan bruke for å spole fremover i tiden.

  Et lite smil brer seg utover ansiktet mitt av den tanken. Jeg lener haken mot håndbaken og ser ut av vinduet. Må holde tilbake et høyt gjesp, ellers kommer Mr. Aubert til å skjønne at jeg ikke følger med. Om det skjer, kommer han mest sannsynelig til å gi meg et regnestykke på tavlen som jeg får i oppgave å regne ut foran hele klassen, noe som ikke frister særlig mye.

  Jeg sukker kort og ser opp på himmelen. Tankene mine vandrer fort vekk fra mattetimen, og i retning drømmen jeg hadde i natt. Hvor virkelig den føltes. At den føltes mer ut som et minne enn en drøm. Jeg må heller ikke glemme kuttet, og...

  Før jeg får avsluttet tanken, fører jeg den ledige hånden mot nakken. Rynker pannen smått. Kragen er i veien, så jeg får ikke kjent etter om jeg faktisk har et bitt der, og jeg kan ikke akkurat starte å kneppe opp kjolen midt i timen.

  Slutt å tenke på den idiotiske drømmen. Det hjelper deg ikke, det bare gjør deg mer frustrert og depresiv. Så stopp.

  Jeg skjærer en kort grimase og fjerner hånden fra nakken. Fester fokuset ned på skoleplassen. Prøver å få tankene mine på noe annet.

  Det er ikke spesielt mange der ute ettersom de fleste har time nå. Jeg kan se to gutter fra tredje klasse som spiller bordtennis med hverandre, og noen andre elever som spiller basketball. Eller det ser mer ut som at de prøver å treffe basketballkurven og ta fra hverandre ballen, enn å faktisk spille.

  Vent… er det ikke sånn man egentlig spiller basket?

  Noen av dem som spiller gjenkjenner jeg. Lea Claudel, Pierre Manotti, og Mathis Roux. Darlene fortalte meg for noen uker tilbake at Pierre er forelsket i meg. Han er hyggelig, og han ser ikke akkurat ille ut heller. Kanskje jeg kan gi han en sjanse, om jeg noen gang greier å komme meg over Leo…

  Mens jeg følger med på elevene som gjør noe jeg selv sjeldent pleier å gjøre - å være i aktivitet -, får jeg plutselig øye på noen som står oppå taket over der bordtennisbordet står. Jeg blunker smått og myser for å kunne se skikkelsen bedre.

  Øynene mine blir store da jeg greier å se hvem det er. Jeg sverger på at hjertet mitt stopper å banke i et brøkdel av et sekund.

  Det er ikke mulig…

  Jeg flytter stolen nærmere vinduet. Må motstå fristelsen til å presse ansiktet mot vindusruten for å få en bedre titt.

  "Leo…" hvisker jeg lavt. Føler meg mildt sagt ganske så forvirret.

  Hvorfor er han her? Om det virkelig er han. Det kan jo være at jeg bare innbiller meg selv at han står der.

  Et minne fra en tid jeg prøver å glemme, dukker opp i netthinnen. Da jeg var fanget i et lite rom inne i huset til Jace, så jeg stadig Leo dukke opp. Jeg trodde hele tiden det bare var noe jeg innbilte meg, men så viste det seg at alle gangene jeg bare trodde han var en innbilling, så var han faktisk der.

  Jeg vender oppmerksomheten min mot Mr. Aubert som står fremme og forklarer et algebrastykke. Uten at jeg rekker å tenke meg om, fyker hånden min opp. Jeg må nemlig få snakket med Leo, og det før han forsvinner.

  "Mr. Aubert?!" Jeg veiver utålmodig med hånden i luften.

  Mr. Aubert, pluss hele matteklassen, fester blikket bort på meg. Jeg føler meg med en gang ganske sjenert. Sakte senker jeg hånden samtidig som jeg kan kjenne at kinnene mine blir glodhete.