Forever and always (oppfølger til The Contract)

Kapittel 2: En stressende morgen

Først vil jeg bare takke søte vildenordlii for coveret, det var litt bedre enn det forrige - det må jeg nesten innrømme xD

Den overdrevent høye og øredøvende ringelyden som kommer fra vekkerklokken på nattbordet, drar meg hardhendt ut av søvnen. Det føles bokstaveligtalt ut som at trommehinnene mine skal eksplodere. Jeg stønner grettent og presser motvillig opp øyenlokkene. Slår vekkerklokken hardt for å få den til å holde kjeft. 

  Jeg setter meg opp i sengen og gnir søvnen ut av øynene. Slipper ut et gjesp. Hodepinen dundrer selv om det er helt stille i rommet (som den alltid gjør om morningene), så jeg åpner skuffen til nattbordet og tar ut et brett med Paracet. Putter to av tabletene i munnen, og skyller de ned med vannglasset jeg alltid har stående ved sengen.

  Det tar ikke mange sekunder før tankene mine havner rett på drømmen jeg hadde. Det er ikke akkurat første gangen jeg har drømt om Leonardo d´Arc. Tvert imot. Jeg har nok drømt om han hundrevis av ganger. Men det er den aller første gangen at drømmen har virket såpass… virkelig. Den føltes mer ut som et minne enn en drøm.

  Selvfølgelig var det bare en drøm, Rube. Ærligtalt.

  Med et oppgitt sukk slenger jeg beina over sengen og plasserer de nakne føttene på gulvet. Jeg heiser meg opp og går med trøtte steg bort til kleskapet. Eller rettere sagt mitt walk in closet. Jeg åpner opp dobbeldøren som fører inn til der alle klærne mine henger, og slår på lysbryteren. Like etter lyser den nydelige lampen med både perler og diamanter, opp rommet.

  Jeg tusler bort til seksjonen der kjolene mine er. Selv om jeg har kjøpt en del klær siden jeg kom hit i Marseille for to år siden, er det fremdeles ganske god plass igjen. Det er egentlig ganske sykt, spesielt med tanke på at det allerede var ganske mange klær her fra før av.

  Etter jeg har brukt noen minutter på å gå gjennom kjolene, ender jeg opp med en sort kjole med en sløyfe rundt livet. Jeg finner også frem et par med sorte knestrømper og lakksko. Da det er gjort, slukker jeg lyset og går videre inn på badet.

  Lyset her inne slår seg på av seg selv av en sensor. Alt jeg trenger å gjøre er å tre over dørterskelen. Jeg snur meg mot speilet, og rykker en anelse til av det speilbildet reflekterer. I drømmen som virket så skummelt virkelig at det ikke føltes ut som en drøm, kan jeg huske at den vampyren som brøt seg inn, borret neglene inn i kinnet mitt og dermed lagde et kutt. Et helt identisk til det jeg har nå.

  Du tuller med meg…

  Mysende lener jeg meg lengre fremover mot speilet. Må være helt sikker på at jeg ikke bare innbiller meg selv at det er et kutt på kinnet mitt.

  Men nei… det er ikke noe jeg innbiller meg. Kuttet er der.

  Jeg rynker brynene slik at det blir en dyp rynke mellom dem. Betyr det virkelig at den drømmen var… virkelig?

  Nei, jeg klarte vel bare å klore meg selv i søvne. Kanskje det var derfor jeg drømte at den vampyren lagde et kutt på kinnet mitt med neglene, fordi det var det jeg gjorde i søvne.

   Ja - der har jeg grunnen. Det er ikke noe mer innviklet enn det.

  Jeg sukker tungt. En svak smerte dukker opp i brystet.

  Ta deg sammen, Rube.

  Jeg skjærer en kort grimase og retter opp ryggen. Vender oppmerksomheten mot klokken som står i midten av de to vaskene.

  "Åh, faen!" gisper jeg, kan kjenne panikken bygge seg opp inni meg til en stor klump. Raskt slenger jeg på meg kjolen, tar på meg lakkskoene og knestrømpene, og grer ut flokene som har dannet seg i håret mitt i løpet av natten. Er så stresset at jeg nesten glemmer at jeg må puste. Det er tross alt kun to dager siden jeg sist fikk en dum anmerkning, og om jeg får enda en, vil jeg få nedsatt karrakter i orden og oppførsel. Noe jeg helst vil unngå.