Dette er en historie om ei ung trellejente på en viking-gård, som opplever en veldig dramatisk opplevelse. (Jeg ve det ikke høres så gøy ut, men jeg fikk en 5+ for den (på tentamen)!!)
Mýrún ble 14 år den dagen, men ingen brydde seg bortsett fra hun selv og moren Sylvia. Ingen brydde seg når en ung trell på en vikingby langt nord i dette kalde landet fylte 14 år. Oda og Einar var snille folk, selv om de hadde fire treller. De var et fattig ektepar som hadde kjøpt to treller og en liten jentunge for å ha mer arbeidskraft på gården sin. Nå var ikke Mýrún bare en liten jentunge lenger, hun var blitt ei ung dame sa Sylvia, mens hun børstet håret hennes med en gammel og sliten børste som hun selv hadde skåret ut av et saue bein.
«Mýrún, nå må du virkelig slutte å pynte deg og begynne å lage mat. Alle er sultne og det blir ikke noe mat av at du sitter der og børster det fine håret ditt.» Det var Oda som sa det og Mýrún visste at det var best at hun lagde mat for ellers fikk hun bare mer arbeid i morgen.
Det kom til å bli en veldig kald natt og det merket de fort etter at de hadde spist. Det ble mye fortere kaldt den kvelden og mye kaldere en til vanlig så tidlig på kvelden. Alle forberedte seg til en lang og kald natt, de satte mer ved på ilden og flere slitne saueskinn i sengene.
Mýrún fikk også i oppgave å legge de fem små ungene til seng, det var lille Einar, Olav, Karen, Elise og så hennes egen lille bror Patrek. Sylvia var gravid av Patrek når Einar kjøpte henne på trellemarkedet i Trondheim, ingen visste om det bortsett fra Sylvia. Einar ble så sint at han hadde lyst til å hive Sylvia ut i den iskalde vinteren, men han hadde betalt alt for mye for henne så hun fikk bare jobbe. Han hadde ikke råd til å putte mat i alle de kjeftene, derfor fikk Sylvia lite mat det første året hennes her.
Når alle ungene sov i sengene sine gikk Mýrún til de voksne for å veve garn til Oda. Damene satt der alle tre, Mýrún vevet ull og de andre to strikket gensere som skulle passe til lille Einar og Olav neste vinter. Plutselig hørte hun et lavt skrik ute, hun visste at det ikke fantes et menneske i Ravnedal som kunne skrike så fælt. Hun ble ikke redd, bare veldig nysgjerrig, det kom ute fra det var helt klart, men hva var det som lagte den lyden? Mýrún bestemte seg for å gå ut en tur, «Ah, jeg har så vondt i hodet, jeg burde kanskje gå ut og få meg litt frisk luft.» løy hun latet som om hun nesten ikke klarte å gå rett for å overbevise damene.
«Du kan da ikke gå ut i dette været unge dame, det er jo frost ute og det snør!»
«Jeg trenger virkelig frisk luft, Oda.» svarte jeg og prøvde å være så overbevisende som mulig. De ga etter, men pakket henne først i masse ull og klær, og tvang henne til å love å komme inn med en gang hun begynte å føle seg kald.
Det var mørkt ute, men hun hadde et lys det lyste kanskje ikke så veldig sterkt, men det var nok for hun visste nøyaktig hvor alt var i minst hundre meter i alle retninger. Der kom lyden igjen høyere en før, det hørtes ut som et skadet dyr som fløy over henne, hva slags fugl kunne laget en slik lyd? Nei hun måtte ha tatt feil, det kunne ikke ha kommet ovenfra. Hun gikk opp på en stor og mektig stein som stod litt vekke fra huset, den var minst fem ganger så stor som en hest. Hun lurte på hvordan den kunne ha blitt så stor? Folket i Ravnedal trodde at det bodde alver inni den som av og til kom ut på natten for å stjele fra dem, men hun trodde ikke på det tullet og klatret opp. Hun kjente at jorden ristet så at alle fuglene som var der fløy vekk, vettskremte. Kanskje de alvene fantes likevel, kanskje de var sinte for at en dom, irsk trell klatret opp på hjemmet deres. Hun stivnet opp, klarte ikke en gang å skrike av redsel når hun skjønte at det var ingen alver som ristet bakken. Hun så oppover mot fjellene hvor tonnevis av snø føyk ned med en fart hun ikke kunne beskrive, snøen reiv ned byen deres og fortsatte ned dalen. Nå skrek hun så høyt at troll ville blitt redd henne nå. Hun kjente det som om hun hadde fått ei pil i brystet, alle som noen gang hadde brydd seg om henne var vekke, hun skrek en gang til enda høyere. Smerten etset vekk alle andre følelser og fylte bevisstheten hennes. Hva skulle hun gjøre nå? Hun klatret av steinen og løp dit byen deres stod for bare et par minutter siden, eller kanskje noen timer, hun hadde ikke peiling, prøvde bare å grave seg ned i snøen for å redde dem. Mýrún gråt og gråt og gravde og gravde helt til øynene hennes tørket opp og hendene hennes ble blå og hovne av kulden.
