The worst camping trip ever

Kapittel 3-Hvor er de?!

*** Vegards POV ***

Jeg prøvde å komme meg fram som faen, men klarte det ikke. "Shit," sa jeg høyt, de så på meg. "Hva er det?" Sa de likt og kikket undrende på meg, faen heller tenkte jeg. "Jeg sitter fast i noe!" Skrek jeg når jeg skar meg på noe spist, de skyntet seg bort til meg. sellom foten min var under vann kunne jeg kjenne blodet rende nedover beinet. De andre dukket under og rev i beinet mitt. " Faen, vær litt forsiktig da! " skrek jeg når de andre kom opp. " Det nytter ikke, foten din sitter fast " " Selvfølgelig jeg vet......" prøvde jeg å si før jeg ble dratt ned under vannet. Jeg sparket så hardt jeg kunne. Jeg hadde gått på svømming i 3 år så jeg visste egentlig hva jeg skulle gjøre i slike situasjone. Jeg åpnet øynene mine for å se hva det var som holdt meg. Jeg kjente hele meg fylles av panikk da jeg så hva som holdt meg fast, det var en brun zombie lignende hånd. hånden var festet i bakken så jeg så heldigvis ikke hva som var under. nå så jeg det, grunnen til at jeg blødde. Hånden hadde stappet neglene sine langt inn i beint mitt. Pluttselig ble jeg dratt opp og hånden slapp tak. jeg hadde ikke tenkt over det før nå, for jeg hadde jo ikke pustet under vann. med en gang jeg brøt overflaten og ble dratt opp på land, hostet jeg som en gal. jeg lukket øynene å tokk et dypt pust inn. når jeg lukket opp øynene stod Hanna klissvåt over meg. Var det hun som hadde dratt meg opp? det måtte det ha vært for hun er jo ganske sterk.

*** Hannas POV ***

" Hvor i alle dager er de andre? " sa jeg utolmodig å ventet på ett svar. " vet ikke jeg vel. vi guttene venta en evighet å dere, dere kom jo aldri så vi gikk ut for å badesålenge. " sa Vegard hest mens han hostet ut vann. " Rart. jeg sente KIm i forrveien for å fikse no, å da jeg kom tilbake holdt du på å drukne. " Svarte jeg en anelse redd. for det var jo ikke sånn at de bare bled bortte.Det fåregår noe rart her. Jeg kikket ned på Vegard som nesten nettop hadde druknet. " Kan du ikke svømme eler?! " sa jeg ertende, for jeg viste att han hadde gått på svømmingn i 3 år. " Selvfølgelig kan jeg svømme, det var noen som dro meg under! " svarte han surt. Vent en halv sa han noen? " Hva mener du meg noen? " " Det var en brun zombi lingnende hånd som dro meg under vann. " " Du har garantert spilt formye zombi spill " lo jeg mens jeg omtrent rullet rundt på bakken. " Jeg mener det! det er sant. Å du vet at jeg ikke lyver. " Jeg bled pluttselig seriøs. Han hadde rett. han pleide aldri å lyve til meg. Denne tanken skremte meg. " Bevis det " sa jeg bestemt som jeg pleide å gjøre før. Han så opp på meg med et tøysete smil før han reiste seg opp, og dyttet meg utti. Vi lo mens vi sprutet vann på værandre å hadde helt glemt di andre.

*** Kims POV ***

På veien tilbake fra å plukke greiner hadde jeg hørt noen kvister knekke å ble nyskjerrig. Jeg gikk mot der jeg hadde hørt kvistene knekke. det hadde allerede blitt mørt. jeg å Hanna hadde hatt en lang girlchatt om guttene før hun ba meg gå i forrveien. " Hello? noen der? " spurte jeg å så innover den mørke skogen der jeg hadde hørt fottrinn. Som forventet fikk jeg ikke noe svar. jeg gikk sakte innover skogen. jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsatte å gå innover skogen når jeg var livredd. Jaja, folk har jo alltid sakt at jeg lever av nyskjerrighet. Det var vel sant det. Det knakk i noen greiner litt lenger unna meg igjen. Jeg gikk litt nærmere da en type hvit skygge løp fort forbi øynene mine. Jeg ble livredd og forvirret da alt bled helt lyst å jeg ikke kunne se noe. Jeg kjente at jeg falt men det rare var at jeg aldri traff bakken. Det føltes som om jeg hadde falt i en evighet i det jeg hørte et dunk og alt ble svart. Jeg hadde stoppet å falle men nå var det noe som var enda verre. jeg satt alene i mørke å kunne bare se meg selv. Det var innemellom noen hvite skygger løp forbi å visket meningsløse ord. Jeg følte meg så liten her jeg satt mens orende til skyggene ga mer og mer mening. Uten at jeg hadde merket det satt jeg å gråt, jeg gråt. jeg gråter jo aldri. trode jeg. Dette var forferdelig. jeg la meg ned å krøllet meg sammen som en ball med hendene foran ørene for å ikke høre de forferdelige skrikene til skyggene som var flokket rundt meg. dette føltes ut som det hadde gjort når jeg ble mobbet på den gamle skolen. jeg hadde bare fortalt om det til Chris, jeg hadde bare sagt det til han fordi jeg stoler på han. Han bled sur når han fikk vite det, men heldigvis var det ikke meg han ble sur på. Jeg lokket øynene å tenkte på smilet og fjeset til Chris i det jeg tror jeg sovnet.

Det bled ikke helt som planlakt så vi samarbeidet på dette kapitle :) så sorry hvis det ble litt kort. Hvis dere liker fortellingen vår eller har noen forslag til hva som skal skje senere så plis komenter og vote. TAKK FOR AT DU LESER <3