The North Face

2;

Blyanten min glir over arket. Jeg skyggelegger de stedene som skal være skyggelagt. Tegningen begynner sakte å ta form, etter som om flere streker tar form på arket som ligger foran meg. Snart kan man tydelig se alle trekk.  

"Rowan følger du med?"

Øynene mine retter seg opp mot læreren som står foran meg. Øynene hennes myser mot meg, og hun virker ikke veldig fornøyd, men når har hun egentlig noen gang vært fornøyd? Mrs Hannigan er alltid sur. Jeg tror jeg aldri har sett hun smile. Hun har det samme ansiktet hver gang jeg ser hun, likeglad. Det er akkurat som om hun hater jobben sin. Men hvem hadde ikke gjort det med denne jobben. Være omgitt av seksuelt frustrerte gutter og barbie dukker dag inn og dag ut. Du har ikke annet valg enn å holde ut med de i ukedagene, og helgene må du bruke på å rette 100 tester. Hadde hatet livet mitt mer enn jeg allerede gjør.

"Unnskyld." Mumler jeg og skyver tegningen min under en hel haug med bøker så ingen kan se den. Jeg la merke til de lange blikkene som var rettet mot meg, alle ville vite hva som kunne være så viktig at jeg ikke fulgte med i timen. Helt ærlig lurer jeg også på det. Jeg vet ikke hva som går av meg. 

Helt siden igår har ikke den gutten klart å forlate tankene mine. Han bare, jeg vet ikke. Bare måten han gikk på, måten han var på, måten han kledde seg, blikket hans, stemmen hans. Ubeskrivelig. Jeg har aldri følt noe slikt. Kontrollen han hadde over meg. Ikke vet jeg hvordan han gjorde det, men han visste godt hva han drev med. Han hadde gjort dette før. Man kunne se det på hele han. Han visste akkurat hva han skulle gjøre for å gjøre meg målløs. 

Han hadde med rundt lillefingeren.

Han er ikke bra. Han er en av de typiske badboyene man leser om i bøker, og ser i filmer. Gutten som er på andre siden av loven. Gutten alle andre gutter frykter. Gutten som kler av jenter med bare et blikk. Gutten som bruker det til sin fordel. Den gutten. Den gutten som knuser alle jenters hjerter. En hjerteknuser. 

Jeg skal ikke bli en av de jentene. Neste gang jeg møter han er jeg forberedt. Om det blir en neste gang. Kanskje jeg aldri møter han igjen. Kanskje de eneste gangene jeg vil se han er i tankene mine. I det lille minnet jeg har om han. Kanskje det er det jeg må nøye meg med. 

Jeg trekker tegningen frem. Til og med på papir skriker han trøbbel. Øynene er så intense. Leppene smale, akkurat som nesen. Kinnbenene er høye. Og han har en kjeve man kan skjære seg på. Håret bustete som om han akkurat sto opp av sengen, likevel ser det fantastisk ut. Han ser ut som en modell.  

Sukk.

Skoleklokken ringer, og før du vet ordet av det er alle elevene ute av klasserommet. Leppene min slipper ut et sukk og jeg pakker sammen sakene mine, og følger stumt etter de andre elevene ut av klasserommet med bøkene presset mot brystet, og med blikket festet på bakken.

Utenfor klasserommet står resten av gjengen å venter på meg. Everett er kjapp med å slenge armen rundt meg, og leppene våres møtes i et lidenskapelig kyss. Hånden min hviler på kinnet hans, og de sterke armene hans legges rundt midjen min. Dette var akkurat det jeg trengte nå. Det jeg trengte for å få gutten fra igår vekk fra tankene mine.

"ÆSJ!" 

Jeg trekker meg fra Everett og sender et drepende blikk i retning  av Will og Kayla. Begge to står der med de største glisene, og bare flirer av oss.

"Jeg hater dere så mye.." mumler jeg under latteren min, og himler med øynene. De to er noe for seg selv. Det er ikke uten grunn akkurat de to er bestevenninnene mine. De to jentene har alltid vært der for meg gjennom tykt og tynt. De to jentene jeg går til for å ha det gøy. De to jentene er de galeste, snilleste, beste personene i hele verden. Du kunne ikke bedt om bedre venner enn de to jentene.