The North Face

3;

De hadde ikke oppsøkt meg noe mer i løpet av dagen, men jeg kunne føle blikkene deres. Hver gang jeg møtte det, så var blikkene fylt med redsel, desperasjon, anger. Hva enn som skjedde i går så må det ha vært større og mye viktigere enn jeg tror. Akkurat hva som skjedde vet jeg ikke, men jeg skal finne det ut.

Uansett hva som skjedde den kvelden var det ikke ment for noen å finne ut. Man kunne se det på hele dem. Måten de var da de snakket med meg på skolen. Alle var anspente, ingen viste hva som ventet, de var rett og slett redde. Redde for at jeg hadde tatt feil trekk, et trekk de ikke kan rette opp senere.

Det er akkurat dette som gjør meg så nyskjerrig. Hvilket trekk var det de tok? Hva er det de kan skjule som er så viktig. Hva var det de måtte forsikre seg om at jeg ikke ville fortelle videre, hva kan være så viktig? Det må være noe stort.

Det jeg vet nå er at det er penger inne i bildet. De krevde penger. Jeg er ganske sikker på at de krevde en stor sum med penger, i og med at de truet på livet. Men hva kan denne fyren ha gjort for at han sitter igjen med så stor gjeld? Hvorfor og hvordan har de rett til å kreve penger fra denne gutten? Hva er det han har gjort?

Kanskje han gjorde som meg. Feil plass, til feil tid? Men hvorfor er det en grunn til å kreve penger? Han må virkelig ha gjort noe dumt. Blandet seg inn i sake som han ikke skulle.

"Ro går det bra? Du er litt borte?" Willow ser bekymret bort på meg, og setter filmen som spilles på skjermen foran oss på pause.

Jeg innser fort at jeg ikke har fått med meg noe av filmen. Ikke vet jeg hvilken film vi ser heller. Med et kjapt øyekast på skjermen skjønner jeg at vi ser på Titanic, igjen.

Oppmerksomheten til Makayla ble fort rettet mot meg den og. Nå sitter begge to med øynene festet på meg, klare for at jeg skal forklare hva som kan være så viktig at jeg ikke følger med på filmen, hva som har vært på tankene mine i hele dag. Hva som har gjort meg så fraværende.

Jeg har har aldri løyet til dem før, aldri. Ikke vil jeg, men dette virket som om det var veldig viktig for dem. De var helt avhengi av at jeg ikke fortalte det videre. Dessuten ligger ordene til Mila igjen i bakhodet mitt, om du sier det kan det gå til helvete med alle oss, du blir dratt ned med oss siden du var vitne.

Kan det virkelig være så ille at jeg ikke engang kan fortelle mine bestevenner det? Hvem skal de liksom fortelle det til? Det er jo ikke akkurat sånn at de kommer til å gå å fortelle det til folk. Vi er bestevenner, og bestevenner holder hverandres hemmeligheter. Bare dette er ikke min hemmelighet, dette er noen andres.

Noen andres hemmelighet som jeg bare vet deler av. En hemmelighet jeg egentlig ikke skulle være en del av. En hemmelighet de er desperate etter å skjule. En hemmelighet som ligger i mine hender.

Jeg nikker til dem. Det kan vel ikke skade om jeg forteller noe. Bare jeg ikke forteller alt.

"Det har seg sånn at jeg var på vei hjem fra treningen i går ikke sant?" Begge to nikker og følger spent med. Dette føles galt, men jeg kan ikke stoppe nå. Jeg har allerede startet, da kan jeg ikke bare avslutte. "Begge to kjenner til tanten min og portforbudet hennes, og det begynte jo å bli rimelig sent." Jeg sukker. Dette føltes så alt for galt.

Jeg kjenner ikke Mila. Jeg kjenner ikke Braxton. Jeg kjenner ikke Calvin. Og jeg kjenner heller ikke Levis. Men av en eller annen grunn føler jeg for å beskytte dem, spesielt Braxton siden han var der sammen med meg.

Hva som skjedde den kvelden vet jeg ikke. Hvor seriøst det var vet jeg ikke. Hvor store konsekvenser dette kan få vet jeg heller ikke. Jeg vet ingenting, og jeg tviler på om dette kommer til å ha noe påvirkning på meg uansett. Ja, jeg var der, men jeg så ingenting. Det eneste jeg har tolket denne situasjonen utifra var hva jeg hørte.

"Ikke sant så jeg tenkte å ta en snarvei hjem for å ikke havne i alt for store problemer, så jeg gikk gjennom smuget ved matbutikken der." Bilder fra i går kveld sendes gjennom tankene mine. De spilles av om og om igjen. Helt fra tante ringte til gutten forlot meg i mørket. Alle minnene er helt klare. Og av en eller annen grunn føler jeg for å beskytte gutten.

Gutten som jeg kun møtte i går. Hva som faktisk skjedde er jeg fortsatt usikker på. Jeg skjønner ikke hva han gjorde med meg, og hvordan han gjorde det. Det jeg skjønner er at han utnyttet meg. Til tross for dette så føler jeg for å beskytte han, og de andre.

Måten de kom opp til meg på skolen i dag er ikke noe man bare gjør. Samtidig er ikke disse personene noen som spør om hjelp, så når de først gjør det er det seriøst. Ingen av de er noen som bare spør om hjelp. Den sitter ganske langt inne, så det må virkelig være noe når de først spør. Ikke bare spurte de, de nærmest tryglet. De tryglet meg om å holde hemmeligheten deres trygg. De er åpenbart redde, men for hva?

Dette er seriøse greier, og jeg tror at konsekvensene er store. Jeg ønsker ikke at de skulle måtte møte de, og hvis de gjør det så møter jeg de også. Faller en, faller alle. Ikke engang vet jeg hvor mange personer dette omhandler. For alt jeg vet kan det være hele skolen, eller så er det bare 6. Uansett om det er mange eller ikke utgjør ikke noen forskjell, 6 eller 100, konsekvensene er like store. Forskjellen er bare at jeg har ansvaret for flere personer.

"Jeg hørte noen lyder, men jeg tenkte ikke stort over det så jeg bare fortsatte. I det jeg skulle runde hjørnet møter jeg på tre gutter, alle noen år eldre enn oss." Begge to retter blikkene mot hverandre, som om de skjønner hvem jeg mener. De mumle svake ord som jeg ikke klarer å oppfatte, mens de sender jevnlige blikk i min retning.

Det er åpenbart at de er kjent med hva nå enn dette er. Og det er tydelig at de vet om noe jeg ikke vet. De sitter på informasjon som jeg ikke vet om.

Nysgjerrigheten tar overhånd. Jeg må vite hva enn de vet, for jeg kan se på dem begge at det er noe de vet. Jeg vet at om jeg ikke spør, så kommer de ikke til å si det til meg. "Hva er det dere vet?" Spør jeg og myser mot dem begge.

"Ro.." Begynner de, med tydelige intensjoner om å ikke fortelle det til meg.

"Nei, fortell meg." avbryter jeg dem med en gang. Jeg vet hvordan det her går. De starter alltid med. Ro, for å så fortelle meg at det er ting jeg ikke trenger å vite. Det er som om de prøver å beskytte meg fra noe, men de kan ikke fortsette å gjøre det for alltid. Før eller siden må jeg få vite det.

De ser på hverandre og nikker. Et lavt sukk forlater leppene til Will. "Vi er ganske sikker på at de guttene du møtte på var fra The North Face gjengen."