Hei, jeg heter Jessica Wilson, men alle kaller meg bare for Jessie. Jeg er en 167 cm høy 16-åring med langt brunt hår og brune øyne. Hvis jeg skal beskrive meg selv (noe jeg ikke liker å gjøre, fordi det kan få meg til å høres selvopptatt ut), må jeg vel bare si at jeg er snill, omtenksom og sta. En annen ting er at jeg aldri gir opp. Har jeg først bestemt meg for noe, er jeg ikke lett å rikke av pinnen. Jeg kunne sikkert vært en god advokat også, for jeg finner argumenter der ingen argumenter finnes og er god til å trenge folk opp i et hjørne (ikke fysisk altså, bare slik at de ikke vet hva de skal si) - jeg har liksom et svar på alt.
Jeg har alltid elsket hester. Jeg har lest tonnevis av hestebøker, sett alle hestefilmene jeg har kommet over, tålmodig lyttet til alt som har blitt sagt om dem og sittet utenfor beitet for å studere dem og finne ut hvordan de oppfører seg. Uheldigvis sparket en ponni meg i beinet da jeg var 6 år og etter det har jeg vært livredd dem. Selv om jeg ikke turte å være sammen med dem, fortsatte jeg å lære og drømme om dem. Rommet mitt ble bare mer og mer tapetsert av hestetegninger og bilder. De var rett og slett for fantastiske til at jeg greide å slutte å tenke på dem.
Dette jeg skal fortelle om nå, er noe som hendte meg i fjor sommer, da jeg var 15. Det var som et eventyr, på både gode og dårlige måter. Uansett, alt i alt, jeg angrer ikke, det er noe av det beste som har hendt meg - en uforglemmelig opplevelse ...
YOU ARE READING
Silent Gazer
RandomJessie har alltid elsket hester, men etter en vond opplevelse hun hadde da hun var liten, satte hesteskrekken seg fast. Hun fortsatte å lese og lære om dem, så i teorien ble hun ekspert på dem, men hva hjelper nå det når man ikke ikke tør å nærme se...
