Silent Gazer

1. First time we met

Jeg gikk på traktorsporet. Sola skinte gjennom tretoppene som omkranset stien, fuglene kvitret og det luktet friskt av sommer. Det var en nydelig dag, men jeg la ikke merke til noe av det. Alt jeg greide å tenke på var min kjære Cheryl. Den snille schæferen min som hadde fulgt meg gjennom livet i tykt og tynt. Som hadde trøstet meg når jeg var lei meg, eller fått meg til å le når jeg kjedet meg. Nå hadde hun sovnet stille inn, etter et 15 år gammelt liv. Prinsessa mi, bestevennen min, følgesvennen min. Hun jeg var så uendelig glad i - var borte!
Hun var grunnen til at jeg var ute nå. Jeg trengte frisk luft. Trengte å tenke.

Plutselig ble oppmerksomheten min rettet mot noen lyder og en bevegelse i skogkanten til høyre for meg. Galopperende hovslag ... et vrinsk ... Det gikk en skjelving gjennom kroppen min - der kom den teite følelsen tilbake. Den samme følelsen jeg hadde hatt tusenvis av ganger før. Følelsen jeg avskydde mest av alt på denne jord. Følelsen av å være redd.

Jeg kikket nervøst inn i skogen. Lette febrilsk etter skikkelsen av en hest. Jeg ville være sikker på hvor jeg hadde den. Være klar når den kom nærmere, men jeg verken så eller hørte den. Der. Galopperende hovslag ... nærmere og nærmere.

En flekkete hest kom galopperende ut av skogen et par hundre meter borte. I full fart. Den svingte til venstre og fortsatte videre. Rett mot meg. Så var det akkuart som om den oppdaget meg. Den senket farten og begynte å bevege på ørene. Den prustet høyt og brøt av til skritt 10-20 meter ifra meg.
Jeg var nervøs. Pulsen gikk fort. Men den vanlige redselen var der ikke. Av en eller annen merkelig grunn, følte jeg bare en varm utstrålig komme fra hesten. Selv om den helt tydelig var redd og oppkaret. Jeg var litt usikker, men det overrasket meg at jeg ikke var ordentlig redd. Jeg som pleide å bli hysterisk bare jeg kom i nærheten av en liten mini-shettis! Og dette var ikke småtterier av en hest.
Den var kraftig, med bred rygg, muskuløse bein og bryst, sterk hals og gigantiske hover. I tillegg til det hadde den et massivt hovskjegg og tykk, lang, pistrete man og hale. Dette var en stor shirehoppe på nesten 2 meter i manken! Den største hesten jeg noengang hadde sett.

Hun reiste seg på bakbeina, men forhovene kom ikke lenger opp enn til en halv meter over bakken. Hun trippet litt på stedet og kom nærmere. Jeg rygget noen få skritt. Og stod deretter bare og beundret den fantastiske og eventyrlige skapningen foran meg.
Hun var egentlig langt fra perfekt, for ribbeina hennes syntes gjennom det ustelte hårlaget, og manen og halen var full av floker etter gjørme og skitt. Det virket ikke som de uskodde hovene hadde blitt slipt ned på flere måneder, for det var sprekker i dem, og de var altfor lange.

Men det var helheten jeg så på. Jeg så for meg hvordan hun ville sett ut stelt og nypusset. Det gule/lysebrune og hvitflekkede hårlaget ville skinne i sola, og den lange hvite manen og halen blafre som et banner bak henne mens hun galopperte fritt over enga.

Jeg greide ikke helt å bestemme meg for om jeg var redd eller ikke. Hun var så vakker at jeg ikke greide å ta øynene fra henne, men samtidig var hun oppspilt og kanskje farlig.

Jeg gikk litt nærmere henne med utstrakt skjelvende hånd, men jeg tror hun merket usikkerheten min, for plutselig vrinsket hun høyt, for så å gå over til trav, med retning meg. Jeg hoppet ned i grøfta, og hun spradet forbi. Hun var akkurat forbi meg, da hun sparket bakut og satte i galopp nedover traktorveien. Og det i en rasende fart. Skal jeg være ærlig, skremte det meg, men jeg glemte det fort. For plutselig kom jeg til å tenke på at hoppa hadde tatt retning hovedveien. Der det kjørte både små og store biler, OG vogntog, med både erfarne og nybakte sjåfører. Og for å gjøre det hele bare enda verre, lå traktorveien dårlig til, slik at både hesten og sjåføren hadde dårlig sikt.

Jeg begynte å løpe etter, men hadde ikke nubbsjans. Jeg ble sliten og anpusten, og greide dessuten ikke å løpe halvparten så fort som hoppa. Jeg løp rundt svingen, og merket forskrekket at hun ikke hadde senket farten.
Plutselig hørte jeg en bil. Jeg kunne ikke se den på grunn av trærne, men jeg håpet inderlig at sjåføren så hoppa og senket farten. Da jeg kom lengre ned, var hoppa akkurat på tur ut på veien, mens bilen bare kom nærmere og nærmere. Han hadde tydeligvis ikke sett henne.

Plutselig så jeg at bilen plutselig sakket farten, men nå var han så nært hoppa, at det umulig kunne gå bra. Det er nemlig ikke fort gjort å få stoppet en stor varebil.

Den skrenset bortover veien. Hoppa hadde visst blitt så forfjamset av bilen at hun hadde senket farten, og nesten stoppet!
"Kom deg ut av veien! LØP!" Ropte jeg febrilsk og viftet med armene.
Da snudde hun hodet mot meg. Bilen var nå fire-fem meter ifra henne.
Alt var stille nå. Ikke en lyd. Til og med fuglene hadde stoppet med den glade syngingen sin.
"NEI!" Gråt jeg. "Løp ... Silent Gazer ..."