Silent Gazer

2. En sint sjåfør

Det var akkurat som om hun hørte bønnen min som ikke hadde vært høyere enn et lite hvisk, for plutselig tok hun et stort hopp, og strakk seg skikkelig. Hun greide akkurat å komme seg unna, mens bilen endelig stoppet, akkurat der hoppa for en brøkdel av et sekund siden hadde stått.

Jeg løp ned til bilen, mens mannen sveivet ned vinduet.
"Går det bra?" spurte jeg.
"Går det bra?! Jeg kunne blitt alvorlig skadd, jo!" skrek han til meg.
"Men..."
"Er dette din hest?"
"Eee ... ikke akkurat ..." prøvde jeg å forklare.
"Du får se å få tak i den, for neste gang vil det ende galt. Hvis jeg ser det øket der igjen, melder jeg fra til politiet. Og det vil gå utover deg!"
"Men, det er ikke min skyld!"
"Nei, nå må jeg stikke. Jeg har ikke tid til slikt tull. Fang inn øket, og få den innenfor lås og slå!" raste han før han brått trykket på pedalen og kjørte avgårde - altfor fort.

Hoppa skvatt av bilens plutselige fart, hoppet opp av grøfta, galopperte over enga og inn i skogen. Hvordan skulle jeg få tak i henne nå da?
"Hvis han bare hadde holdt fartsgrensa og fulgt med på veien, ville han sett hoppa i god tid! Så hvorfor skylder han på meg!?" freste jeg lavt for meg selv. "Han hadde kanskje rett i at det neste gang kunne bli en ulykke, men han kunne da være litt forsiktig selv også!
Og dessuten er hun ikke min hest, uansett". Jeg trampet sint over veien og ut på enga.

Jeg stoppet for å lytte etter lyder. Jeg turte ikke gå nærmere trærne. Plutselig kunne den store hoppa komme løpende ut av den tette skogen, og det uten at jeg la merke til det før hun var rett foran nesa på meg engang... Nei, det var nok lurest å holde seg noen meter unna skogen - om ikke mer.

Jeg bestemte meg for å ringe nærmeste rideskole, så jeg tekstet venninna mi Blaire - som rir - etter nummeret. Hun trodde sikkert jeg endelig hadde bestemt meg for å ta ridetimer, så mobilen plinget bare kort tid etter. Jeg ringte umiddelbart til rideskolen og forklarte situasjonen. En snau halvtime senere var de ankommet med hestehenger og hele pakka.
Maddie, hun jeg snakket med i mobilen, kom gående bort til meg.
"Hei Jessie" smilte hun. "Takk for at du ringte. Du er sikkert sliten etter opplevelsen, så bare dra hjem du. Vi skal bare få tak i hoppa, og så har vi alt under kontroll".

Så, det var det jeg gjorde. Dro hjem. for hva kunne vel jeg hjelpe til med? Jeg som var en redd ungdom?
Likevel; jeg greide ikke slutte å tenke på hoppa. Den skitne, skremte, skadde, store, tynne og vakre hoppa. Vel, de fleste ville vel sagt at hun lignet mer en blanding av en bjørn og et stort muldyr, men for meg... for meg var hun nok den vakreste skapningen jeg noensinne hadde sett. Og den største grunnen var nok naturligvis at jeg ikke var redd henne - i like stor grad som jeg var redd alle de andre.
Nei, hun var rett og slett bare spesiell. Et drømmedyr. Det var det hun var.