De aller første Dødslekene

1. Straffen

- Hør etter alle sammen. Kunngjøringen av den nye store TVskjermen dere har vært så fryktelig heldige å få, starter om en time. Alle og en hver skal møte opp på torget, foran skjermen om akkurat en time. Det blir sjekket at alle møter opp, og de som ikke gjør det, vil umiddelbart bli henrettet. God fornøyelse.

Den mørke, harde stemmen til Borgemester Fitch lyder over alle de flunkende nye høyttalerne som er satt opp i Distrikt 12. Det er godt 10 år siden presidenten fikk kontroll over alle distriktene igjen. 5 år siden dagen jeg nesten døde. 15 år siden jeg kom til denne forferdelige verdenen. Midt i krigen kom jeg. Den verste tiden, jeg har ikke opplevd særlig mye annet enn krig og gjenopprettelse. Nå, etter TV kunngjøringen, er Distrikt 12 komplett. Eller, det kunne godt vært gjort litt mer med det, men da har vi alt President Snow mener alle distriktene bør inneholde. Distrikt 1 og 2 har alt de trenger, og mye mer enn det, vi derimot, har bare til og overleve. Presidenten bryr seg ikke akkurat om oss. Han bryr seg bare om kullet vi snart kommer til å kunne produsere, for så å sende til Capitol. Hovedstaden.

Mor grer håret mitt så godt det lar seg gjøre, før hun fletter det i to lange fletter, som henger langt ned over ryggen. Hun løper rundt i huset for å ordne med alt mulig. Mor har alltid vært flink til det. Uten henne, hadde jeg definitivt vært død nå. Lillebroren min Asip, sitter i sofaen ved siden av meg. Han har på seg en litt for stor hvit skjorte, en brun dongeribukse og svarte pensko. Mor har prøvd å gre det ville håret hans, men det er omtrent umulig. Bortsett fra det, ser han superflott ut. Selv går jeg i en hvit bluse, et blomstrete skjørt og svarte pensko. Mor kommer inn igjen med en skive til hver. Vi hiver den i oss, før vi må småløpe ned til torget. Den digre skjermen er større enn alt annet i 12. Jeg har aldri sett noe lignende her. Mor gir hver av oss en klem før vi må stille oss i hver vår kø for å bli registrert. Mor gir meg beskjed om å se til at Asip ikke løper avgårde, så hele tiden mens jeg står i køen, skotter jeg bort på Asip. Han står helt rolig sammen med to andre gutter. De snakke ikke med hverandre, demper bare tomt ut i luften. En fredsvokter tar tak i fingren min, og stikker i den. Det gjør ikke særlig vondt, men det er ikke godt heller. Hun dytter fingeren min ned på papiret og scanner blodet. Så sender hun meg videre. Jeg finner Asip og mor som allerede venter på meg. Vi går sammen bort til skjermen, og venter tålmodig. Ingen tør å si noe.

Vi står der til alle innbyggerne i 12 har kommet. Til vi tror alle har kommet. En gjeng fredsvoktere kommer ut av en av murbygningene. De går med faste steg og forsvinner like fort som de kom. Så hører vi et skrik, og fredsvoktere kommer tilbake. Mellom seg bærer de en dame. Jeg ser sjokkert på dem, helt til de går inn i murbygningene igjen. Jeg ser automatisk opp på scenen ved siden av skjermen. Borgemester Fitch kommer til syne, og vinker til oss.

-Kjære alle innbyggere i Distrikt 12. Dette er en viktig dag som kommer til å endre Distrikt 12 for alltid. Som dere kanskje fått med dere, har president Snow vært så vennlig å sende oss en splitter nye TVskjerm. Denne tror jeg vi skal få brukt mye fremover, bare ta en titt på denne videoen.

Jeg ser mot TVen, og blir ikke overrasket over å få se president Snows ekle ansikt med et enda eklere smil klistret på munnen. President Snow vinker og ler, så kremter han.

-Kjære Panem, dette er en stor dag for dere alle. De nye Tvskjermene kommer til å stå i evig tid. På akkurat samme plass. Foran disse Tvene kommer dere til å tilbringe mye tid fremover. Jeg har nemlig en ny kunngjøring. Vi er nå en nasjon, sterkere enn noen gang. Vi har klart oss gjennom masse motgang, reist oss etter fryktelige tap. Men det forandrer ikke det faktum at Panem har mistet mye. For å minne dere om alle feilene dere har gjort, og skadene dere har forårsaket, skal det hvert år arrangeres noe vi kaller Dødslekene. Lekene går ut på at hvert distrikt skal sende en mann og kvinne mellom 12 og 18 år til en diger utendørs arena, hvor de skal kjempe om livet mot andre ungdommer fra de andre distriktene. Reglene er enkle: Kjemp til siste slutt, bare en overlever, og det er vinneren. Det vil altså si at bare en overlever, 23 andre dør. Dette skal minne dere om krigen, og tapene vi har lidd. Men for å minne dere om vår gavmildhet og tilgivelse, skal vinneren få nok penger til resten av livet, og et hus i Vinnerlandsbyen, som dere kanskje har sett. Vinnerlandsbyen ligger litt i utkanten av distriktet, og har nok rom for minst 2 familier på fem. Mer informasjon kommer noen dager før det såkalte Uttaket. Lykke til, og måtte dere alle ha gunstige ods.