De aller første Dødslekene

8. Innspurten

Både gutten fra 3 og Dennis fra 4 døde, noe som betyr at det bare er tre igjen. Og jeg er faktisk en av dem. Det er nesten utrolig. Jeg kan faktisk kanskje vende hjem. Men jeg kommer ikke over Kaprio. Jeg savner ham. Jeg har bare gått og grått hver eneste dag. Det må ha godt minst fire dager siden forrige dødsfall. Publikum må da snart kjede seg. Tipper de som kontrollerer Dødslekene snart gjør noe med det. Og jeg lurer på hva. Det er bare meg, Liam fra 2 og, hva var det hun het? Peelune var det. Fra 6. Jeg fortsetter å gå. Så hører jeg det tordne i det fjerne. Så strømmer regnet ned over meg, jeg løper under et tre, og blir stående. Men så lyner det. Treet velter mot meg. Jeg løper ut i siden, jeg rekker det akkurat ikke. Foten blir klemt og vridd, jeg hyler til av smerte. Men det gjør en annen også. En gutt. Og en kanon. Det mørkner med en gang, og nasjonalsangen spilles samtidig som Liams ansikt blir vist over himmelen. Bare meg og Peelune igjen. Aldri i livet om jeg overlever. Dem jenta var syk med kniver. Dessuten er jeg stuck under et tre med uutholdelige smerter. Men jeg legger ikke egentlig merke til det.

Jeg blir liggende et par timer. Så bestemmer jeg meg for å prøve. Det går faktisk ganske bra, men jeg klarer ikke å bevege meg særlig etter å ha kort løs. Så hører jeg fallskjermen. Jeg åpner den.

-God bedring! -E

Det er en slags salve. Den må være fra Capitol. Jeg smører den rundt ankelen. Jeg får en rar følelse inni foten. Den blir på en møte kald. Nedkjølt. Så sovner jeg. Oppi et tre. Jeg har forferdelige mareritt. De fleste om Peelune og Kaprio.

Jeg hopper ned fra treet, uten en tanke på smertene fra i går. Når jeg treffer bakken, kjenner jeg ikke noe. Foten er ikke vridd lenger, den er faktisk helt god som ny. Bedre enn det faktisk. Jeg begynner å gå. Jeg vil helst komme meg til Overflødighetshornet før noen andre får meg dit på en ubehagelig måte.

Været er mye bedre, og turen er egentlig ganske fin. Jeg får sett mange flotte fugler på veien. Blant annet spottekråker. Det er så gøy å synge eller plaster en lett melodi, og så hermer de. Jeg kan se innsjøen, og tar meg noe å drikke. Det er deilig. Så hører jeg lyder. Nesten som hester i full galopp, og så innser jeg at det er det det er. Jeg sprinter til Overflødighetshornet og klatrer opp, med hestene hakk i hel. Den ene hesten får en bit av buksen min, men ikke mer enn det.

Når jeg er på toppen av Overflødighetshornet, ser jeg at noe skjer inne i skogen litt lenger borte. Flere hester. Men på andre siden av hornet. Så kommer Peelune i en syk fart mot hornet. Hun klatrer så godt hun kan, men er ikke i nærheten like god som meg. Så er hun oppe. Noen meter nedenfor. Etter at hun har fått pusten tilbake, ser hun opp på meg. Hun mangler et øye.

-Ser ut som at du har klart deg bra, Stilken. Du har vel bare holdt deg sammen med Kaprio du, og latt ham gjøre alt. Mens jeg var nødt til å drepe alle andre for deg? Du har vel ikke like god trening som meg du da, tenker jeg! Det er bare bra for meg det!

-Hvor mange har du drept?

-Tja, et par stykker. Og nå skal jeg drepe deg!!!!! Så hopper hun opp, og står plutselig foran meg. Hun veiver med en lyster, som nesten treffer meg hundre ganger. Jeg holder på å falle ned til de ville hestene en million ganger. Så får jeg endelig tak i sverdet jeg har plassert i beltet. Vi fekter og skriker i en evighet. Til slutt stikker hun meg med lysteren i magen. Jeg skriker, og gjør et siste desperat forsøk. Jeg kaster sverdet av alle krefter mot henne. Det er et skrekkelig syn når sverdet treffer hodeskallen. Peelune dør umiddelbart. Jeg ligger på toppen av Overflødighetshornet, jeg klarer ikke annet enn å tenke på smertene. Så går det opp for meg at jeg lever. At jeg er vinneren.

Et luftputefartøy henter meg raskt, sikkert for å redde meg, så jeg ikke dør. Følelsen er ubeskrivelig. Jeg er vinneren, jeg lever og jeg skal hjem.