GUDENES DATTER

Ild

Jeg så barnehjemmet bli satt i fyr. Jeg visste ikke hvordan eller hvorfor det hendte. Jeg hørte barneskrik og rop derfra. Inni barnehjemmet. Men det jeg visste var at jeg måtte redde Chestnut. Jeg løp opp de knirkete trappene og inn døra som førte inn til stua. Halve stua var satt i brann. Jeg hørte bjeffing oppe fra rommet mitt. Så jeg løp opp trappen. Ilden hadde spredd seg nesten over hele huset. Og da jeg så mot døra inn til sovesalen for jenter. Hadde jeg ikke noe annet valg, fordi Chestnut var den eneste familien min her. Jeg kastet meg inn i ilden, og løp. Huden min verket, og det svidde for mye. Jeg hoppet opp på sengen som Chestnut var i og vred meg av smerte. Da jeg så på hånden min var huden nesten helt svart. På andre siden av rommet, skrek tre jenter høylytt. Jeg visste hvem det var. Det var de tre jentene som alltid hadde mobbet meg. Kalt meg stygge ting, og gjett om jeg ikke gadd å hjelpe dem.
" Redd oss, mennesker er viktigere enn hunder!" Ropte Sabrina, som var nærmest flammene. Jeg himlet med øynene og tok tak i Chestnut og så mot vinduet mitt. Også hoppet jeg gjennom den. Glasset skar seg gjennom den brente huden min, mens jeg omfavnet Chestnut hardt.
Så landet jeg ned på den harde bakken med et dunk!
Akkurat da hørte jeg sirener. Jeg flyttet blikket opp, og så etter om Chestnut var skadet. Den bjeffet til meg på en oppmuntrende måte. Så reiste jeg meg skjelvende opp og stirret på huset. Den var i full flamme.
Et lite smil lekte seg om munnen min. Jeg har enkelig hatet barnehjemmet mitt alle disse årene. De som jobbet der var strenge og kjeftet på meg hele tiden. Jeg ble mobbet der også og hadde ikke en eneste venn. Eller jeg hadde en guttevenn, men han hadde blitt adoptert bort til noen. Rettere sagt, en dag som vi våknet opp så var han plutselig ikke der.
" Hei, du!" Ropte noen. Jeg snudde meg og så en politimann borte på parkeringsplassen. Da han så gliset mitt rygget han litt, og smilet mitt bleknet. Nå ville han tro at jeg hadde tent på ilden.
I denne byen som barnehjemmet mitt lå i. Var Troen på Gud veldig sterkt. Og ja, det var mange prester her. Det er det at jenter eller guttersom på en måte er 'emoer' sies blant prestene har solgt sjelen sin til djevelen. Og siden huden min var brent på flere steder, og jeg hadde flere sår rundt på kroppen. Så måtte jeg nok se ut som en demon når jeg sto og smilte sånn her.
Han dro fram en telefon og begynte å snakke lavt i det.
Jeg snudde meg igjen og begynte å løpe med Chestnut følgende hakk i hæl. Vi løp langt inn i skogen. Over steiner, pinner og røtter og gress.

***

Da natten hadde økt på la jeg meg ned ved ett tre. Huden min verket, og sulten gnagde seg inn i meg. Jeg visste ikke hvor jeg var, og jeg hadde ikke noe mat eller drikke. Jeg sank ned ved treet, og klemte meg sammen som en ball. Jeg lurte på hvordan denne ilden hadde blitt tent på. Kanskje noen hatet stedet? Vel, jeg hatet det stedet men det betydde ikke at jeg ville tenne på det selv. Vi hadde aldri hatt noen peis der og fyrstikker var det ingen steder.
Før jeg innså det så hadde jeg sovnet.