GUDENES DATTER

Utpekelsen

Jenta hadde mørkt langt hår som rakk henne til midjen, sjøblå øyne og kunne minnes om den berømte youtuberen Zoella. Jeg trakk pusten og gikk bort til henne. De andre som var på sverdarenaen så veldig veltrente og aggressive ut, og ikke spesielt snille - mer alvorlige. Denne jenta var kanskje også alvorlig - men hun så mer uskyldig ut.
" Hei" Sa jeg til henne når jeg kom bort. Hun møtte blikket mitt og ga meg et oppmuntrende smil.
" Hei" prøvde hun å svare muntert. Men hadde en trist undertone.
" Jeg er Dandelion og du?"
" Zoe Snow" svarte hun stolt. Hun flyttet blikket til buen og fortsatte å prøve å lade den.
Men hun ble tydeligvis utålmodig med den, så hun slang den på bakken.
" Så hva vil du gjøre?"

****
Meg og Zoe hadde faktisk det veldig gøy. Det viste seg at hun var datter av Afrodite, skjønnhetens gudinne. Og aldri hadde møtt henne.
Hun sa også at hun trodde at jeg kom til å bli utpekt ved leirbålet i kveld. Det var det de fleste ble.
Vi red på hestene og hun lærte meg å slåss. Da Percy kom, mens vi var midt i en duell. Ble han mektig imponert over at en Afrodite- datter kunne slåss så bra. Jeg trakk bare på smilebåndet da, mens sjalusien bet litt i meg.
Vi gikk bort til stranda med Percy. Solen var allerede på vei ned, så det måtte være en halv time igjen til vi skulle spise ved leirbålet.
Percy smilte til oss og holdt opp hendene i lufta, samtidig som vannet følgte etter bak ham. Zoe begynte å klappe, og kort tid etter begynte jeg å klappe. Han smilte bare stolt.
" Skal vi teste ut deres krefter?" Spurte han.
" Gjerne" svarte Zoe. " Men jeg er jo datter av kjærlighetens gudinne, så det eneste jeg kan gjøre er å få deg til å like meg. Men jeg tror det ikke funker sånn..." Det siste svarte hun i en litt nølende tone mens hun samtidig så drømmende opp på himmelen.
" Har du far eller en mor hjemme hos deg" spurte Percy. Jeg satte meg ned i den varme sanden som Zoe hadde settet seg ned i og følgte bølgene, som slo mot sandkanten, med blikket.
" Begge er døde. Jeg vokste opp i tidenes verste barnehjem"
" Hva fikk deg til å komme hit?"
" Jeg vet ikke hva det var, men noen eller noe hadde tent på huset. Så det var i fyr og flamme og så reddet jeg Chestnut og rømte. Det var som om beina mine visste hvor jeg skulle hen" uten at jeg hadde lagt merke til det så hadde det begynt å mørkne.
Zoe reiste seg, og det samme gjorde jeg.
" Vi må gå og spise" sa han kort. Så begynte vi å småløpe til 'leirbålet'.
Leirbålet var en stor paviliong. Med flere bord samlet. Alle sammen måtte dele bord med de som mann var i samme hytte med. Percy gikk bort til et bord alene og ble en 'loner'. Mens Zoe gikk bort til Afrodite- folka. Som var blant de peneste der, med mest sminke også. Jeg satte meg ved Hermes- bordet. Som var tyvenes Gud. Det var der de fleste folka var og de som bråket mest. Jeg satte meg ved siden av en jente med brunt hår. Hun hadde langt blondt hår som gikk ned til rompa. Hun hadde en normal høyde og måtte være et år yngre enn meg.
Hun satt for det meste og stirret på en gutt som også var loner. Han hadde sort hår og bleklig hud, men var spinkel og mellom høy. Han hadde skinnjakke på seg og satt og spiste noe som jeg tror var kjøtt.
" En nyankommer?" Spurte hun. Jeg trodde først at hun snakket til noen andre, men så kastet hun et blikk bort på meg.
" Ane her" svarte hun kort.
" Dandelion" svarte jeg litt overrasket. Jenta hadde mye selvtillit og virket .... Kul.
" Lion kaller jeg deg fra nå av. Jeg er foresten datter av Hermes. "
Hun flyttet blikket til meg og ga meg et lite thats-it-smil.
Plutselig kom en mann eller en hestemann opp på terrassen. Halve kroppen hans var en mann og resten var en hest. Han hadde langt krøllete hår og et varmt uttrykk i øynene.
" Velkommen tilbake. Jeg skal presentere noen Nyankommere i Halvblodsleiren. Og jeg håper dere kommer til å få dem til ha det godt her. Macon og Dandelion er de nye. Da får dere lov til å spise, men husk a ofre til Gudene" han nikket i alle de nyeankommerene sine retninger. Jeg reiste meg opp og gikk bort til det ene bordet sammen med Ane. "Husk å ofre" gjentok hun hestemannen. Jeg tok omtrent det samme som henne som lå på matbordet. En kjøttbit med VELDIG mye salat til. Jeg tok kanskje litt mer enn henne men, pytt pytt.
Så gikk jeg bort til bålet og stirret i de dansende ildtungene. De minnet meg plutselig om barnehjemmet mitt. Hvordan det sakte brente ned, hvor mange barn som holdt på å bli drept.
" Går det bra, Lion?" Sa Ane.
Jeg hadde ikke lagt merke til at jeg stirret tomt inn i flammene.
" Jaa" svarte jeg bare og tok litt av salaten oppi ilden.
" Til foreldren min, som forlot meg da jeg ikke hadde noen igjen" snerret jeg inn i flammene, så gikk jeg bort til Ane igjen. Hun hadde begynt å se i gutten med det mørke håret's retning igjen.
" Du ser så mye på ham" påpekte jeg og ga henne et lurt smil. Hun rynket bare på pannen og flyttet blikket ned i salaten igjen og begynte å spise.
Plutselig skjedde det noe. Jeg begynte å føle meg helt fantastisk. Så glad, men det forsvant like fort som det kom. Ane stirret på meg med overraskende øyne, og etterhvert begynte alle å gjøre det.
" Hva? Har dere aldri sett en jente spise salat før?" Svarte jeg irritert.
" Du blir utpekt" sitigerte Ane.
Da jeg så ned så hadde buksen og skoene mine og strikkegenseren min begynt å bli erstattet av en lang hvit vakker skjole med blonder. Og skoene mine hadde blitt sånne hvite ballerina sko. En slags gul aura hadde løftet seg over meg. Den antok form og lagde noter, hjerter og aller slags symboler. Håret mitt var blitt perfekt flettet og noe begynte å tyte ut av ryggen på meg. For når jeg så bak meg hadde auraen som hadde fløyet rundt meg som en slags tåke. Hadde antatt form som små englevinger.
Alle så rundt meg med overraskelse og forskrekkelse.
Til og med hestemannen så overrasket ut, men ansiktet var fylt av fortvilelse.
" Dandelion. Den aller første datteren til Hera"