Jeg våknet brått, ingen var der. Hele kroppen var kald, som en ispinne. Fingrene var blåe, og ansiktet var lilla. Jeg var ikke lenger inne, men ute.
Det regnet, regnet og regnet. Alle gikk inne i det store fargeløse bygningen, det var som et fengsel. Jeg ble stående. Føttene kunne ikke bevege seg, det føltes som de var limt fast. Armene var rett nede som noen hadde tatt et tau og bindet de fast. Blikket var et ensomt blikk, et blått blikk. Jeg så gjennom de forsene vinduene, elevene sto for å hilse på læreren. De to bakerste guttene ertet en jente. En jente som har store briller, og brunt hår. Hun hadde ikke gjort de noe, men de ertet og ertet hun selv om. De er så barnslig, så umodne. De er noen 5 åringer i en 12 års guttekropp.
YOU ARE READING
Livet alene
Short StoryDet er novelle om hvordan andre har det. En historie som kan få folk til å gråte (som jeg har hørt, og sett) du vil ikke angre at du har lest den. Kos deg med novellen
