Storefri var kommet, det lage friminuttet. Jeg sto på samme sted som sist, og denne gang var det min tur. Min tur til å bli plaget, min tur til å bli dyttet, til å bli slått. Ingen lærere brydde seg, ingen ville hjelpe, nesten som jeg var usynlig. Guttene så meg og jeg var deres. Jeg ville hjem, men jeg hadde ikke noe hjem. Hvis jeg hadde det så husker jeg ingenting.
Jeg lå på bakken, de tok pengene som jeg hadde. Ingenting igjen. Hver mynt, hver seddel. Jeg var blakk, som en tigger. Neste gang skulle jeg ta igjen, hvis jeg tørr og vill.
Jeg gikk ute på gaten og så på alle de fine husene. Så store, så fargerike. De må være rike, de kan få alt mulig. Et av husene var det vakreste jeg noen sinne har sett. Det er stort, men samtidig lite. Så fargerikt. Jeg falt ned på kne. Der sto en mann og en dame, så glade for å se en liten gutt. Sånn glede har jeg aldri sett før. Jeg gikk gjennom bakken. Det var som solen hadde stoppet å skinne. Noen hadde tatt alt jeg hadde, selv om de ikke hadde det. Jeg ville være et menneske som blir sett, som alle vill være venner med og ikke bli et mobbe offer, men sånn er ikke verden.
Mange har en familie, noen har venner, noen blir ikke mobbet, men noen er bare ensomme og alene.
ŞİMDİ OKUDUĞUN
Livet alene
Kısa HikayeDet er novelle om hvordan andre har det. En historie som kan få folk til å gråte (som jeg har hørt, og sett) du vil ikke angre at du har lest den. Kos deg med novellen
