En katastrofe er ikke definert av de som opplever den på lang avstand, men av de som overlever og lever i dens kjølvann. Dette ble Olav alt for kjent med i det han befinner seg i en verden som bare kan beskrives med to ord: Rene Helvette. Moraler...
Året er 2020 og en serie av terroristangrep i midtøsten har skapt ustabilitet i verdens politikken. Mange angrep har inkludert et genetisk modifisert virus som blir brukt på folkemengder for å skape anarki. Det viser seg at viruset ikke bare svekker immunforsvaret og bringer umidddelbar skade, men også at den greier å ta over kroppen til de smittende etter at de er døde. Nå strever militære styrker med å stoppe denne landeplagen. Så og si hele midtøsten er plasert under en karantene i et desperat forsøk på å stoppe viruset. I Norge er militæret på maks beredtskap og befolkningen er rolig i det de ser skadene på lang avstand. Reising inn og ut av landet er strengt kontrolert og det er ikke verdt bryet ifølge de fleste beboerne. Landet virker godt rustet fra insiden men hvor lenge kan man klare seg når fienden ikke sover, sulter, tenker, eller stopper?
«Hey, har du tenkt til å få rævva i gir snart eller?» spurte en småirritert Adrian.
«Jada jada», sa jeg i det jeg lukket VG på telefonen min
«Hva er det denne gangen da?» spurte Adrian uentusiastisk.
«Viruset har vistnok dukket opp i Amerika. Hva vist det skjer i No...»
«Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Hadde dette vært svartedauen hadde vi vært døde allerede», avbrøt Adrian. Jeg myste med øynene i tvil og tok på meg skoa.
«Uansett, så er ikke viruset smittelig igjennom lufta, så jeg antar at vi har rundt seks måneder før viruset er tilintetgjort», pøste Adrian.
«Så fint at jeg har virus-ekspert Adrian Østhaug med meg for å motbevise alle nyhetskildene da».
«Kjeften din Olav», sa Adrian med et bredt smil.
Vi gikk ut av skolen og ned mot parkeringsplassen. To militære helikopter fløy over Nidarosdomen og ut mot den blåe fjorden. Den militære aktiviteten har vært mye mere synlig etter at viruset spredte seg mot Tyskland. Selv om militæret prøver å holde en lav profil, så er det nesten umulig å ikke bekymre befolkningen. To menn i kunstruksjonsklær skrur fast et gult skilt over skolens hovedinngang. 'BOMBEROMM' står det med tjukk svart skrift.
Oops! Ang larawang ito ay hindi sumusunod sa aming mga alituntunin sa nilalaman. Upang magpatuloy sa pag-publish, subukan itong alisin o mag-upload ng bago.
«Dæven», sa jeg fascinert.
«Skulle tro vi var på vei inn i atomkrig», kommenterte Adrian spøkefullt.
«Vell faktisk så...» Adrian hinmlet med øynene.
«Hvis virusetproblemet blir ille nokk så ka-
«Bro, slapp av. Vist vi har lært noe fra 2016 så vet vi at det ikke blir atomkrig», sa Adrian i det han tok telefonen ut av hånda mi.
«Bar et kjapt trykk og... der!» sa Adrian imens han fiklet med noe på telefonen min.
«Hva gjorde du?» spurte jeg og nabbet telefonen min tilbake.
«Jeg sletta alle nyhetsappene dine så du kan ta det chill i fem minutter. Hvis regjeringa har noe viktig å si så sender de en nødmelding på telefonen».
