Terjes Julekalender 2019

Fjerde søndag i advent: God jul

Ring, ring, ring.

Terje stønner grettent og famler etter mobilen, som selvsagt ligger lengst mulig vekk fra ham; helt på kanten av nattbordet, på nippet til å falle ned. Han er selvfølgelig for trøtt til å registrere den siste detaljen, og mobilen detter i gulvet med et ubehagelig klank.
«Faen, faen, faen,» mumler han stresset, plutselig mer våken. Han reiser seg brått og plukker den opp, og ser at den har fått en liten sprekk i toppen av det ene hjørnet. Typisk.
«Hallo?» mumler han, etter å ha sjekket hvem som faktisk prøver å få tak i ham.
«Hei, vennen,» hilser Synnøve varmt på andre siden av linjen.
«Hei, mamma.» 
«Jeg ville bare sjekke hvordan det går med deg. Du vet jo hvor mye jeg hater at du er bortreist i jula.»
«Jeg vet at du anser det som en forbrytelse mot Granvin-familien, og at jeg må kompensere med å spise dobbelt så mye julemat neste år.»
«Nettopp. Også er dere jo så få borte hos Marion! Jeg syns det høres veldig trist ut. Vil dere ikke heller komme opp hit, alle tre? Det er plass til alle sammen.»

Terje skjærer en grimase. Han har selvsagt ikke fortalt moren sin om Ketil-konflikten.
«Det blir ikke bare oss tre, mamma. Broren til Ketil kommer også. Så er jo Taper med oss.»
«Nettopp, ja. Vel, vel. Billetter er nok dyrt nå, så jeg skjønner at du heller vil bli i Rakroa.» Egentlig har ikke Terje lyst til å være i Rakroa i det hele tatt, men det sier han ikke høyt.
«Og likevel ringer du annenhvert år for å overtale meg til å komme hjem,» svarer han, og trekker på smilebåndet. Hvis det er én ting som aldri vil forandre seg, så er det moren hans.
«Jeg må jo prøve! I år er det bare Maren og Brynjar som kommer hjem. Både du, Stian og Erik blir borte med samboere og familie.»
«Jeg vet hvor mye du elsker å guilt trippe meg for sånne ting, men jeg har egentlig ikke tid til å snakke. Jeg må ... ut og kjøpe noen siste gaver,» lyver han.
«Sent ute, vennen? Det er ikke likt deg.»
«Det har vært en litt hektisk jul, bare. Vi snakkes senere?»
«Greit, greit. Lykke til i kaoset, og ha en fin jul.»
«Dere også, mamma. Hils alle.»
«I like måde. Spesielt Marion. Og Ketil, selvsagt.»
«Jepp. Ha det bra.»
«Hei hei.»

Iblant lurer Terje på om det er en kronisk feil som gjør at nordmenn ikke klarer å si "ha det" på telefonen uten å gjenta seg femten ganger. Han sukker og legger seg tilbake i senga, og lurer på hvorfor dette er livet hans. Han tenker på hva moren hadde sagt hvis han hadde nevnt at de kanskje har slått opp. Poppet champagnen, sikkert.

Han har fortsatt ikke hørt fra Ketil, og nå har det gått over en uke siden de kranglet. I mellomtiden har han blitt full, klint med Elias, tatt seg en uke fri fra jobb, og ligget dag og natt i senga med Netflix som eneste lindring. Han er ikke spesielt stolt over noen av disse tingene. Og hva skal han gjøre med problemene sine? Absolutt ingenting. Han er for sliten. For lei.

Han legger seg til å sove igjen.

***

Det er først et par dager senere at Terje står utenfor en ytterdør med voldsomt mange julelys. Alle pærene har ulike farger, og en diger keramikk-nisse står pent plassert med flere julekranser. Terje sukker, klemmer vinflaska i hånda litt hardere, og manner seg opp til å banke på. Han hører eksentriske trinn som nærmest hopper ned trappa innendørs, etterfulgt av at døra blir slengt åpen.
«Terje! Du kom!» hilser Lola entusiastisk, og trekker ham inn i en tett klem. Hun har på seg en hårbøyle med masse fargelys, og en smakfull julegenser med minimalistiske reinsdyr på.
«Æhm, hei,» svarer Terje kleint, og rekker henne vinflaska. «Her.»
«Tusen takk! Nikolai har nesten fått i seg en hel flaske alene, så vi trenger definitivt påfyll. Kom inn, så du ikke står ute i kulden.»

Terje vet ikke om han innbiller seg at smilet hennes er litt vel hyggelig. Er han paranoid, eller er det kleint?
«Takk ... Lola?» spør han brydd, og klør seg i nakken.
«Jepp?»
«Er du sikker på at det er greit at jeg kom? Jeg vet du praktisk talt tvang meg over telefonen, men liksom ... Dere er jo bedre venn med Ketil enn med meg,» påpeker han. Smilet til Lola blir mer sympatisk. Det får ham ikke til å føle seg noe bedre.
«Selvsagt er det i orden. Jeg vet det har vært kjipt mellom dere i det siste, men Ketil dro hjem tidlig på juleferie. Han trengte vel litt tid til å surmule, hvis jeg kjenner ham rett,» ler hun, og vifter med armen. «Og vi er alle enige om at du også trenger et avbrekk. I følge Kim har du ikke forlatt huset ditt på flere dager.»
«... Hvordan vet hun det?»
«Posisjonen din er synlig på Snapchat.»
«Faen.»
«Kom opp. Det er varmere der.»