Bare skjebnen

Ingen vet

Suoh POV

Det hadde gått noen dager siden hun hadde lest brevet. Hun hadde låst seg inne på rommet i dagevis. Uansett hva jeg satt utenfor rommet hennes, var det like uberørt som da jeg satt det fra meg. Hun spiste ikke, og drakk ikke.

I går gikk jeg bort til Chikao og spurte hvorfor hun ikke kom ut. Han forklarte at foreldrene hennes hadde dratt uten henne. Jeg skulle ikke forstyrre henne, en eller annen gang ville hun komme ut og spise noe.

Chikao var alt annet enn bekymret. Han trodde at Miyu ville gi opp snart, gå ut å spise, men jeg kjente henne. Hun kom ikke til å spise i det hele tatt. Derfor satt jeg fra meg mat utenfor, og snakket med henne. Hun svarte aldri, men jeg kunne merke at hun var der, på andre siden av døren.

Denne kvelden da jeg gikk fra rommet hennes, følte jeg meg nedfor. Miyu hadde ikke spist noe i det hele tatt, ikke sakt et ord. Hvor lenge kom dette til å fortsette? Hvis hun fortsatte sånn, så ville hun ikke overleve. Hun måtte spise noe snart...

Jeg gikk rundt i mine egne tanker, da jeg plutselig gikk inn i noen. Så selvfølgelig, som den klumsete personen, datt jeg ned på rompa.
*sukk*
Jeg så opp på noen snille, og bekymrede, hassel brune øyner.

«Suoh! Går det bra?» Hun strakte fram en hånd, og jeg tok den og trakk meg opp. Hun så på meg, fortsatt, med et bekymret blikk.

«Går det bra med deg, Suoh? Du har ikke vært deg selv i det siste. Hver gang jeg ser deg, så går du rundt med en bekymret rynke i pannen. Hva tenker du på?» Jeg ristet på hodet og sukket enda en gang.

«Miyu... Jeg er bekymret for Miyu.»
«Hvorfor er du bekymret for henne? Hun lever vel drømmen? Chi og alt?» Jeg kjente sinnet vokse inni meg, men jeg visste at hun ikke mente noe vondt med det hun sa. Allikevel, føltes det feil å snakke om Miyu til henne.
«Jeg må gå», svarte jeg raskt. Så tok jeg lange steg vekk fra henne.
«Vent! Sa jeg noe galt?» Hun så på meg med et forvirret blikk, men jeg bare gikk videre.

Nesset dag (vanntemming)

Jeg gikk sakte inn i rommet og gjespet. Etter at jeg hadde gått fra Misao i går, hadde jeg gått til rommet mitt. Jeg greide ikke å sove, for alt jeg kunne tenke på var henne. Så det ble ikke noe søvn i natt.

Jeg løftet blikket og akkurat da løp Misao mot meg. Hun ga meg en lang klem og ga ikke slipp før det hadde gått en stund.
«Jeg beklager for det jeg sa i går! Det var dumt sakt av meg. Jeg visste ikke om det som skjedde med Miyu. Jeg overhørte foreldrene mine snakke om det. De sa at Chikao er rasende, han vil ikke miste henne. Stakkars jente! Hvordan går det med deg Suoh?»

Jeg følte meg lettet for at noen spurte meg om det, men jeg hadde ikke noe å si, så jeg bare trakk henne inn i en klem.
«Forferdelig... Jeg har det forferdelig», hvisket jeg. En ensom tåre rant ned kinnet mitt. Jeg savnet bestevennen min, og hva ville skje vis hun ikke spiste snart? Jeg ville ikke miste henne. Så jeg holdt rundt Misao, selv om jeg skulle ønske det var Miyu...

(Suoh på bildet)

____________________________________

Har ganske korte kapittel, I know... Men liker at de er korte, men mange. Har heller ikke rukket å skrive noe i det siste. Så jeg skriver dette sent på kveld, på vei hjem fra ferie. Muligens noen skrivefeil.

Uansett :) God Vinterferie!

Inspirasjons_skriver <33