Novelle samling - Den lille sjel

Ikke bra nok

"Jeg trodde jeg var bra nok. Jeg trodde jeg var den personen som var din beste venn." Jeg kunne ikke noe for at jeg ropte, men det var så vondt. Vi hadde vært venner siden andre klasse. Eller jeg trodde det hvertfall. Hvorfor gjorde hun dette mot meg? Eller har det vært sånn hele tiden? Var jeg egentlig vennen hennes i det hele tatt? Hadde jeg bare vært en reserve venn? Alle disse spørsmålene hadde vimset oppe i hodet mitt de siste dagene. Jeg fortsatte å rope, men jeg klarte ikke å oppfatte hva jeg sa. Det var bare den vonde følelsen av å ikke være bra nok, som gjorde det.

Jeg lukket øynene telte til ti, og åpnet øynene igjen. Da var hun borte. Jeg våknet og kjente at jeg bare hadde drømt. Men jeg var sliten og svett. Det var som om jeg hadde vært der. Mamma satt på sengekanten min og roet meg ned. Jeg hadde feber.

Jeg måtte være hjemme fra skolen resten av uka. Jeg sende meldinger med besteveninna mi. Hun var på skolen og hadde det gøy, og jeg var hjemme og kjeda meg. Hun hadde tydeligvis noen andre å være må også. Og de sendte bilder og gjorde så jeg ikke kjeda meg så fælt.

Uka etter kom jeg på skolen igjen. Da hadde jeg blitt frisk igjen. Jeg gledet meg fælt til å komme på skolen igjen og møte besteveninna mi. Men da jeg kom på skolen løp hun ikke til meg. Hun løp til noen andre, og overså meg totalt. Jeg gikk etter, og sa

" Hei, jeg er blitt frisk igjen" . Hun så på meg, så så hun på de andre som hevet øyenbryna. Da sa hun " Ehh... Hei, Her er vennene mine. Kommer dere, vi går til mattetimen". Så snudde de seg og gikk.

Jeg gikk etter og var bare helt stum. Det var lite jeg visste jeg kunne si. Jeg prøvde å holde av plass til henne, men de bare gikk forbi. De satte seg bakerst alle sammen, og jeg endte alene.

Etter mattetimen, stoppa jeg henne for å prate under fire øyne. Vi gikk inn på doen og så sa jeg " Hva var det der for noe? Før mattetimen? Vi pleier alltid å sitte sammen, også ignorerer du meg? Og det i stad da du bare gikk?" Jeg holdt nesten på å rope, men klarte å ikke gjøre det. Da svarte hun " Ehhh... Det er bare de at, de sier at..." så ble det stille. Plutselig kom de inn døra og sier " Det er bare det at du ikke er bra nok! Ok?" Og hun nikket. " Jeg har funnet mine venner nå, gå å finn dine egne. Vi kan ikke være oss for alltid". Så gikk dem.