Stakkars kanin!! Sa jeg når jeg så en kanin i et butikkvindu. Kan jeg ikke få den? Jeg beklager, sa mor du kan ikke få den. Kanskje en annen gang tenkte jeg, vi dro hjem fra en bytur. Det var mørkt ute litt regn, men det var sommer, mor låste opp døra å vi gikk inn. Hva er det til middag? Spurte jeg. Kylling, sa mor. Jeg gikk på rommet mitt. Jeg kunne se butikken derfra. Kaninen var der. Den hvite lille kaninen med blå øyne. Da skrek mor til meg MIDDAG!! Jada jada jeg kommer, sa jeg. Når vi var ferdige med å spise bare la jeg meg til å sove, neste morgen gikk jeg tilbake til butikken og spurte hvor mye kaninen kostet, da sa mannen bak kassen at den kaninen har vært ute på gaten en gang så den er ikke så dyr, kanskje 190kr, mamma ba meg kjøpe noen ting på veien. Da fikk jeg med penger, så tenkte jeg at jeg hadde en 200 lapp så jeg kunne kjøpe kaninen. Men vil ikke mamma oppdage det? Tenkte jeg. Men den har vært ute på gata. OK jeg tar den kaninen bak vinduet. OK sa mannen bak kassa og hentet kaninen, 190kr da. Her sa jeg å ga mannen pengene, 10kr tilbake sa mannen, fordi jeg hadde 200 lapp, så gikk jeg og kaninen hjem, vi måtte snike oss opp på rommet mitt, da ropte mor på meg. Fikk du tak i tingene du skulle kjøpe?! Nei!! Sa jeg. Jeg gikk ned i stua hvor mor var. Men hvor er pengene? Sa mor, du har vel ikke mistet de? Ehhm... Nei? Sa jeg. Ehhmme... Noen stjal de. Virkelig? Sa mor. Virkelig. Sa jeg. Men da hoppet den lille kaninen ned fra rommet og inn i stua. Mor gapet og sa, er den din??! Ehhmmmeemehh.... Sa jeg og tenkte lenge emh... Nei? Det går bra vennen du trenger ikke å lyve. Sa mor. Da sa jeg, greit jeg kjøpte den men den var så trist! Den har vært ute på gata, og den var ikke så dyr, det var bare 190 kr!
Hysj, det går bra vennen du får beholde den.
