LIV, MAJAS BESTEVENNINNE, LEVER ET DRØMMELIV MED RIKE FORELDRE SOM GIR HENNE ALT. MEN ETTER Å HA TILBRAGT NOEN DAGER PÅ VENNINNENS LUKSERIØSE SOMMERHUS, INNSER MAJA AT DET GJEMMER SEG EN GOD DEL UNDER DEN PERFEKTE OVERFLATEN.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Solen gikk ned over Son i Akershus og de to bestevenninnene som lå og sluppet i seg en jordbærsmoothie på hver sin flyteleke i svømmebassenget. For et liv! Maja så opp mot Livs foreldre som dekket på bordet og forbredte grillen til middagen, og på valper Cholé, det siste tilskuddet til familien, som lekte med en ball i hagen. Og der kom jammen leveransen fra fiskebutikken også, i det en hvitkledd mann kom gående gjennom porten med skalldyr i en boks med is.
Hadde Liv det alltid sånn i sommerferien? Maja myste mot venninnen som satte fra seg glasset og viste lillebroren Noah hvordan han skulle stupe fra kanten. Hun ble bedere kjent med Liv nå, siden hun hadde fått bli med til sommerhuset. Og jo, Liv oppførte seg som om all luksusen var en selvfølge, og han hadde jo snakket om Son i alle de årene de hadde kjent hverandre, så Maja visste at det var her de var om sommeren.
Maja veltet seg ut av den fargerike flyteleken og svømte bort til Liv.
"Jeg hadde bare aldri kunnet drømt om... Eget svømmebasseng liksom, jeg trodde vi skulle bo i en hytte i skogen, en sånn som foreldrene mine hadde leid. Hvis jeg var heldig..."
"Jeg skulle gjerne ha bodd i en liten hytte med foreldrene dine, de er jo kjempegreie."
"Men dine da?! Og en kokk som kommer med skalldyr. Sånn vil jeg gjerne ha det en dag!"
Liv fniste og skrøt av Noah som gjorde et nesten perfekt stup. Maja fortsatte: "Og tenk at vi skal få ri og få en vannskitime i morgen, hvor mye koster vel ikke det?"
"Tja, knapt en promille av pappas månedslønn, hvis jeg skulle gjette."
Liv gjespet, og Maja tenkte for tredje gang den dagen at hun var utakknemlig. Litt bortskjemt. Livs pappa Glenn var en verdensberømt fotograf, og mammaen Anki drev et modellagentur. Familien reiste året rundt, hadde internasjonale venner på middag hver uke og de Eide dette 'sommerhuset' , som jo var mer som et palass.
Det var jo synd at det ikke virket som Liv og brødrene faktisk forstod hvor fantastisk de hadde det.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Første morgenen ble de vekket av bråket av kaffekvernen på kjøkkenet. Liv dro puta over hodet og sovnet igjen, men Maja ble lysvåken. Hun prøvde å sove videre, for det hadde blitt en stor og sen middag og hun burde vært trøtt, men det var liksom for spennende her, hun ville ikke gå glipp av ett eneste sekund. Til slutt kledde hun på seg og stod opp.
"Hei Maja, kom å se på min nye forelskelse." Glenn satt med en cappuccino og et stort kamera foran seg ved kjøkkenbordet. Stolt demonstrerte han det for Maja, det fantes tydelig ikke så mange i verden. Så spurte han om hun ville ha kaffe, og laget en perfekt cappuccino som han serverte med en bit nybakt brød og et lite glass vann.
Han behandler meg som voksen, tenkte Maja fornøgd, og drakk en slurk og nikket mot Anki som kom søvnig ut fra soverommet. Hun gjespet og smilte mot dem ved bordet: "Skal dere to ta noen bilder...? Det er vel perfekt lys i loftstua nå?"
"Ja, kanskje vi skal det? Har du lyst?" Glenn så spørrende på Maja, og hun så tilbake på han som et spørsmålstegn. Hva mente de nå? Livs mamma satte seg ved bordet, og hun og Glenn begynte å snakke i munn på hverandre:
"Du har store forutsetninger for en modellkariere, Maja. Om du selv vil, så klart, og passer på deg selv på den riktige måten. "Til å begynne med kan jeg ta noen bildeserier nå i løpet av uka, hvis du vil. Så kan Anki ta de med på jobben."
"Tuller dere med meg nå, eller?!"
"Absolutt ikke. Men vi lover heller ingenting, det må du forstå."
Det var det sykeste hun hadde opplevd! Maja måpet og rødmet, før hun fikk stammet frem at hun ikke var sminket eller hadde kule klær. Anki sa at hun kunne låne noe, mens Livs pappa sa at det ikke gjorde noe. Så gikk de opp på loftstua der familien hadde et lite fotostudio. Anki instruerte, Glenn fotograferte, men ordentlig bra føltes det ikke før Liv våknet og ble med.
