Ingen hadde fortalt meg noe. Ingen hadde fortalt meg om at pappa skulle flytte. Langt av sted.
----
Jeg så pappa bære eskene ut i en stor trailer.
Hva skjer nå? Hva?! Nei!! Det er ikke mulig!
Jeg kom trampene ned trappen og stormet ut ytterdøra. "Pappa!" Stemmen min var hakkete, ikke så rart egentlig. Tårene presset i øyekroken.
"Linn, det var ikke meningen at du skulle finne det ut på denne måten" Han var tom i blikket og prøvde å ikke gråte, men jeg så at tårene i øyekroken hans presset på.
"Hva!" Ropte jeg. Jeg så mamma i sidesynet, hun satt på terrassen og leste et gammelt nummer av Se og Hør.
"Du trodde jeg ikke skulle finne ut av det?! At jeg ikke skulle legge merke til at du plutselig var borte?! At du bare kunne forsinne her ifra uten at jeg skulle legge merke til deg?! At jeg ikke ville savnet deg?!"
Tårene trillet nedover kinnet mitt, det var umulig å holde dem tilbake. Pappa sto fortsatt med eskene i hendene, og med et sjokkert uttrykk i ansiktet.
"Og du da mamma!! Du bare sitter der å leser i et blad og later som om ingenting kommer til å skje!"
Hun så opp fra bladet. Nå så jeg det.
Hun gråter...Hun er faktisk lei seg. Jeg har såret dem, hvorfor står jeg her egentlig? For å skrike til mine egne foreldre?
Jeg sto der. Med et mer sjokka uttrykk i ansiktet enn det som pappa hadde. "Hva er det jeg egentlig driver med?" Mumlet jeg for meg selv, før jeg gikk fort gjennom porten på gjerdet med en slitt hvit farge.
Faens gjerde.
Jeg løp nedover gaten. Jeg visste ikke hvor jeg skulle eller hvorfor jeg skulle dit. Det eneste jeg visste var at jeg skulle bort her ifra.
