Lets rule this world!

Nyhetene

Jeg leste brevet så rolig som mulig selv om pulsen min steg for hvert ord jeg leste. Jeg merket at hendene mine begynte å skjelve. Brevet var nesten umulig å lese når skjelvingen tok over. Jeg slo brevet hardt ned i bordet under speilet og et dunk lød gjennom rommet. PinkLady vred seg og snudde seg over på andre siden.

- Unnskyld... hvisket jeg lavt og snudde meg mot henne, deretter tilbake til brevet. Jeg startet på nytt:
Kjære elev ved D.I.M.S

Etter eksamensoppgaven i uke 23 har vi sett gjennom resultatene og vurdert arbeidet ditt nøye. Du har dessverre ikke levert inn et arbeid som overbeviste oss om din fremtid her på skolen og derfor må vi dessverre si at du må bytte skole. Vi er utrolig lei oss for dette og ønsker deg all lykke videre.

Mvh. Notch, Steve, Herobrine, Creep, Rektor Ender.

Jeg trodde jeg skulle svime av. Jeg hadde ønsket jeg kunne dø der og da. Jeg krøllet arket hardt sammen og kastet det rett i søppelbøtta under bordet. Jeg snudde meg mot PinkLady som sov søtt og uskyldig. Med en stor klump i halsen tenkte jeg på alt det fine jeg hadde opplevd på denne skolen. Venninnen min, lærerne mine, alle timene og fagene. Jeg måtte skjerpe meg for å ikke bryte ut i tårer. Plutselig la jeg merke til brevet til PinkLady på nattbordet.

- Nei, jeg kan ikke... Hvisket jeg til meg selv. Jeg stirret hardt på brevet. - Nei! Eller... det gjør vell ingen ting om jeg ser en liten titt. Jeg får jo vite det i like vell etterpå... Nei! Det er PinkLady's personlige brev, ikke mitt! Jeg snudde ryggen til det, men før jeg visste ordet av det kastet jeg meg mot brevet og rev opp konvolutten uten å tenke først. Jeg leste med høy puls. Svetten rant ned over pannen min. Jeg leste:
Kjære elev ved D.I.M.S

Etter eksamensoppgaven i uke 23 har vi sett gjennom resultatene og vurdert arbeidet ditt nøye. Du har overbevist oss om at du fortjener videre undervisning og vi vil med glede ha deg med videre her på skolen.

Mvh. Notch, Steve, Herobrine, Eddie, Rektor Ender

Jeg følte jeg skulle eksplodere. Sprenge hele skolen som TNT eller som en Creeper. Jeg kastet brevet i søppla etter å ha krøllet det også sammen. Jeg innså plutselig hvor stor tabbe jeg hadde gjort. Jeg kunne ikke kaste brevet til PinkLady før hun hadde sett det. Jeg friket helt ut, hva skulle jeg gjøre. Hun ville lett finne ut av det. Konvolutten var revet opp, brevet kastet og krøllet. Jeg plukket det raskt opp igjen fra bøtta og puttet det inn i en ny konvolutt og kopierte stemplet som var trykket utenpå orginalen. Jeg ble nokså fornøyd med resultatet. Jeg lå det raskt på plass igjen og satte meg ned på senga mi. Jeg lå hodet i hendene og prøvde å tenke klart. Adrenalinet pumpet gjennom hele kroppen. Jeg måtte finne på noe som fikk roet meg ned. Jeg bestemte meg raskt for å starte pakkingen, jeg måtte jo ut der fra i løpet av dagen i like vell, så like greit å starte tidlig. Jeg dro frem ryggsekken fra under senga. Den var støvet ned og var den samme jeg brukte for åtte år siden. Jeg fikk den av foreldrene mine første skoledag på denne skolen. Jeg tenkte hvor stolte de var av meg den dagen jeg dro, men hva kom de til å si nå? Hvor er de egentlig nå? Skolen nektet kontakt med famile og venner fra andre byer. De vil at elevene skal ha maks fokus på skolen i stedet. Jeg kastet ut alle tingene fra kisten på rommet mitt og alt ble liggende strødd utover gulvet. Lydene av bøker og ulike gjenstander vekket tydeligvis PinkLady som plutselig dukket opp bak meg og tok meg på skulderen.

- Hva gjør du for noe? Spurte hun med et lite smil.

- Nei, bare pakker...

- Hva?! Hvorfor?

- Les brevet ditt du. Sa jeg og pekte på nattbordet med et lurt smil. Hun gikk raskt mot det og så på det falske stemplet.

- Det er fra skolen! Hun så ivrig ut.

- I know. Sa jeg men prøvde å ikke virke for spydig. Hun åpnet konvolutten og tok ut brevet.

- Ser ikke ut som at skolen hadde noe bra papir... Hun så nølende på det krøllete papiret, men bare heiste på skuldrene og startet og lese. Jeg gledet meg til å se ansiktsutrykket hennes da hun forstod at hun kom videre til neste klasse. Hun leste dypt konsentrert. Jeg sto klar for å rope ut gratulerer i det hun var ferdig.

- GRATULERER!!! Ropte jeg med et stort smil og armene høyt opp. Hun så rart på meg helt til jeg senket armene og så spørrende tilbake på henne, helt til ansiktsutrykket hennes ble helt rart. Jeg hadde aldri sett henne slik. Hun var... trist...

- Hva er det? Du kom jo videre! Jeg angret sykt på at jeg sa det siste, jeg avslørte nettopp meg selv.