Lets rule this world!

Bråk

- Unnskyld, hva sa du? PinkLady sa det med et litt ironisk tonefall.

- Ingen ting... Jeg lo forsiktig for å ikke starte en krangel.

- Jeg hørte deg! Leste du brevet mitt?! Hun hevet stemmen.

- Samma det, hvorfor er det så viktig? Du kom jo inn! Jeg så alvorlig på henne.

- Nei, det er ikke "samma det", dette brevet var privat RosieStar! Uansett kom jeg ikke inn. Hun hvisket det siste. Jeg klarte så vidt å høre hva hun sa. Klumpen i halsen ble større. Jeg innså nettopp at jeg hadde gitt henne feil brev. Hvordan skulle jeg fortelle henne det? Det braste plutselig ut av meg: - Jeg ga deg med et uhell feil brev PinkLady! Jeg ble svært frustrert og følte at irritasjonen boblet i hodet mitt.

- Hva! Det gjorde du bare for at du kunne komme videre og ikke jeg! Du gjorde dette med vilje! Hun skrek til meg. Jeg ville starte å gråte eller si noe tilbake. Jeg gjorde begge.

- Hvordan kan du tro det om meg! Vi er bestevenner! Jeg skrek så tårene rant.

- Du mener vell, vi var bestevenner. Hun prøvde å roe seg ned og satte seg, med ryggen mot meg, på senga. Jeg var ikke ferdig med denne diskusjonen, det braste mer ut av munnen min, - Hvordan er det egentlig mulig?

- Hva da? Spurte hun med en skarp tone.

- Å lure lærerne! De vet godt hvem som kom videre og ikke! Jeg stirret hardt på bakhode hennes, bare ventet på at hun skulle snu seg så jeg kunne gi henne et hardt blikk. Hun svarte ikke. Hun snudde seg ikke. Hun rørte seg ikke i det hele tatt. Jeg kastet sammen sakene mine, dro ned alle bildene, kastet sekken på ryggen dro til meg jernskoene og skynte meg ut av døren. Jeg slamret den hardt igjen. I det jeg var i gangen følte jeg en anger av at jeg ikke en gang hadde sagt hade eller takket for åtte supre år med støtte. Med tårer i øynene gikk jeg bortover den lange koridoren. På veggene var det bilder av hver enkelt elev. Mange av bildene manglet. Det var et tegn på at mange allerede hadde tatt farvell. Jeg så etter bildet mitt og fant det ved siden av PinkLady sitt og KityCat sitt. Jeg tok tak i gullrammen på det og heiste det ned fra veggen. Jeg så på det i hendene mine. På rammen var det risset inn, RosieStar, med tykke snirklette bokstaver. Selve portrettbilde var egentlig ganske fint. Et av de bedre bildene av meg. Jeg puttet det raskt ned i sekken og gikk videre mot trappene. Plutselig hørte jeg fottrinn bak meg. Jeg snudde meg sakte og la merke til PinkLady som tok noen steg vekk fra døren. Jeg sendte henne et lite smil, men angret raskt på det da jeg la merke til at øynene hennes lynte. Jeg begynnte å føle meg truet og vurderte å løpe for livet, men tok sjansen og ble stående. Hun kom noen steg nærmere. Jeg så engstelig på henne. Ansiktet hennes var ildrødt. Hva gikk det av henne? Jeg hadde aldri sett henne slik før, uansett hvor stor krangel vi hadde hatt. Hun kom nærmere og nærmere. Jeg begynte å tro at hun kom til å klikke helt og angripe meg. Øynene hennes lyste av ondskap.

- Går det bra? Spurte jeg med skjelvende stemme. Det angret jeg straks på.