Kira

1.

Jeg holdt på å dø på meg i den ekle bilen til rektor. Det luktet røyk og innestengt ikke blomster og luft friskere. Søstra mi var i en av bilene lengere bak og plaget livet av en eller annen stakarslig person for å bli sluppet fri. Så du tror det er en vanlig rektor og at jeg blir kjørt hjem for en samtale om oppførselen min med foreldrene mine. Glem det!!! Hvis det hadde vært slik var, var alt helt som det skulle. Det var nemelig ikke slik for foreldrene mine var nemelig døde begge to. For mange år siden var det var bursdagen min. Jeg fylte seks år. Mamma og Pappa hadde nettopp klart å rømme fra slaveri opprøret. De hadde vært slaver på den så kalte "skolen" siden de var på min alder.

Slik var det:
- Hei vennene mine, utbrøt mamma og ga oss en gruppe klem. Pappa smilte sitt kjærlige smil som det var umulig å få ut av hodet fordi det var så fult av glede, håp og forventninger. Mamma hadde begynt og lage en brownis. Plutselig ble vinduet knust. Gjennom luften kom den. Raskere og raskere! Rett inn i bryste til pappa. Den hadde circa 20 cm langt blad. Knivbladet gle lenger å lenger inn bryste hans. Han datt sammen på gulvet. Mamma begynte å klynke i smerte og dro med seg brownis deigen over seg mens hun falt ned på det harde gulvet. Et stort hull gikk tvers i gjennom henne. Man kunne bare se det en liten stund før blodet oversvømte det helt. Brownis rant nedover ansikte hennes.

- Pass på Lise, sa mamma rett før øynene hennes begynte å trille rundt og hun døde slik som pappa. Jeg og Lise ( søstra mi ) lå på gulve fulle av blod å tårer. Lise som bare var 2 år gråt kjempe mye. Jeg var 6 år og begynt å pakke til meg og Lise. Vi dro allerede 20 minutter etter. Tiden på gata var ikke lang, men vanskelig. Etter en uke ble vi tomme for mat. Jeg prøvde å holde oss i livet med en tohundrelapp jeg fant. Den gikk tom etter to dager, men så fant onkelen vår oss "heldig vis." Etter vært fant vi ut at han var rektor får hele tolv slaveriskoler som vi har gått på nå. Han satt oss inn på en av dem, men vi rømte fort. Det var vanskelig og komme seg forbi vaktene første gangen. Som om de var mye større da.vanskeligere skole. Slik har det fortsettet til vi hadde rømt ut av elleve av skolene. Og nå sitter vi her da alene. Eller så godt som, men mer rakkk jeg ikke å tenke på det før vi brå bremset