Kira

2.

Vi kjørte inn mot en parkeringsplass. Den var ganske stor med cirka 120 plasser. Vær plass var linjet opp med hvit maling. Det sto allerede fem biler med en neon grønn L snud mot siden inn i en svart sirkel. To av bilene var skinnene grå og med absolutt ingen riper i lakken. De var femsetere og hadde store runde lys foran og bak. De tre siste var store. De så nesten ut som mini busser. De var bek svarte med L på den ene døra. Bilen jeg satt i og den søstra mi satt i var helt prikk like. De var gråe og store femsetere. Nesten som terrengbiler. Jeg ble dratt ut av bilen av to svære menn. De minnet om skalledde flodhester.
- Hjelp! Skreik Lise ( hodeprat ). Hun sa det slik bare jeg og henne kunne høre det. Det er det jeg kaller hodeprat.
- Jeg er her, svarte jeg ( hodeprat.)
Bygningen de tokk oss med til var mye, mye større enn jeg hadde forventet. Det tokk sikkert to timer å gå rundt den. Selve bygningen var oransjbrun med rødbrunt tak. Det så ut som om den bare hadde to etasjer, men jeg hadde blitt fortalt av en venninne at var 17 etasjer i alt. Da vi kom inn igjennom døren som var laget av glass ble jeg overrasket. Det så nesten ut som en spillsjappe.det var store dataer på vær sin side av der vi gikk. Kanskje tolv på vær side. Det var en stor mann ved vær data. De stirret intenst på skjermene. Over oss hang det store TVer med L en over hele seg. Gulvet hadde grønt teppe som dekket vært eneste hjørne og vær eneste krok. Selve rommet var svart og det eneste som lyste opp var lyse fra glass døra og skjermene. Jeg la fort merke til at det var overvåkningsvideoer de mennene stirra på. Det betydde overvåkningskameraer. Jeg fant fort en, to, tre kamerar. Vi ble dratt inn i heisen og kjørte ned en etasje. Da vi kom det sjekket jeg stede for kamraer to ( fem i alt. ) Så gikk vi over i en ny heis og ned. Slik fortsettet det igjennom tolv etasjer ( da hadde jeg sett alle sjuefire.)