Kira

3.

Jeg og Lise ble satt i arbeid. Jeg måtte vaske beina til en mann som så ut som om han var femti. Håret hans var gråt, krøllete, kort og skikelig slitt. Føttene han var kjempe ekle. Det så ut som om han hadde tråkket i bæsj og sement som hadde grod fast i den allerede kjempe møkkete foten. Han stirret ondt på meg. Etter en hel time hadde jeg fått av sement greia. Da jeg så hva Lise gjorde begynte jeg å synes synd på henne. Hun måtte dra av alle hår på kroppen til en annen man med teip. Jeg bare sier raskt i fra at han var skallet. Raskt flyttet blikket mitt seg. Det var bare så ekkelt.
- Du skal gjøre det etter på du også, smilte mannen jeg vasket føttene til. En glød av ondskap lyste opp i øynene hans. Det tokk hele tre timer å vaske føttene hans. Han ga meg tap og kledde av seg. Jeg holdt på å spy, men begynte fort å arbeide. Det eneste jeg tenkte på var å en måte å komme meg vekk. Klynking. Hår. Tårer. Kvalme. Alt var forferdelig. Innen tre dager skulle jeg ut. Det bestemte jeg meg for.
- Vi skal rømme, sa jeg med et sterkt mot oppe ( hodeprat.) Som svar fikk jeg er sterkt klynk fra Lise.
- Jeg vet det er ekelt, men hold ut, sa jeg varmt tilbake ( hodeprat.) Da jeg trodde jeg endelig var ferdig snudde den ekle mannen seg. Jeg prakk meg, men fortsatte. Lise var ferdig. Hun lå på et teppe på gulve og holdt på å sovne. Jeg skynte meg å bli ferdig. Lyden av klynkingen og gråtingen hennes fylte hele rommet.
- Kom til meg, sa hun lavt. Løpende kom jeg bort til henne og la meg ved siden av henne.
- De er borte nå, smilte jeg. Jeg er her.
- Takk, hulket hun.
- Jeg har en plan, smilte jeg til henne.