Venner? Særlig!

Minnet kommer.

"Altså" Læreren fortsatte å snakke. "Dette prosjektet må være ferdig innen en uke. Dere skal intervjue hverandres familier." Jeg ble litt trist inni meg. For ingen kunne intervjue mamma. "Siden dette er første uke etter sommerferien, og dere begynner i niende, er ikke dette prosjektet om geometri." Halve klassen jublet. Det var for det meste gutter. Læreren hysjet på dem. "Dere skal finne ut hvilket yrke de har, hvem de er gift med, og for eksempel hva de studerte på universitetet. Dere skal skrive ned sånn som i avisene. Jeg begynte å tenke på mamma, og fikk tårer i øynene. Jeg ville ikke at noen skulle se at jeg gråt, ehh, jeg mener at jeg var trist, så jeg snudde meg vekk. Men så ble det verre. Folk ropte ting som " Mamma er baker! " Og " Pappa jobber som livvakt! " Alexandra la merke til at jeg ble trist, så hun prikket meg på skulderen. " Du, går det bra? " Spurte hun stille.
Nå var jeg på gråten. Jeg braste ut av klasserommet imens tårene presset på. Jeg løp igjennom korridoren, og hørte raske skritt bak meg. "Vent!" Det var Alexandra, selvfølgelig. Jeg brydde meg ikke. Jeg bare løp inn på jentedoen, og låste meg inn på en av båsene. Jeg hører døren til jentedoen bli åpnet. "Går det bra med deg?" Spør en lys jentestemme. Jeg ble overrasket da det ikke var Alexandra. Men stemmen var kjent, og jeg var sikker på at jeg hadde møtt denne personen før.