Venner? Særlig!

Ufin

Men så skjedde det utenkelige. For akkurat da den deilige kremkaken med marsipan og jordbær var på vei inn i munnen min, tullet Thea og kom til å slå den ut av hendene mine og landet spladask på gulvet.

Det ble helt stille, og ingen sa et ord. Thea sitt blikk fortalte lett at hun var redd og følte seg u komfortabel. Jeg må si at jeg ikke følte for å skjelle henne ut.
Men jeg var fortsatt irritert. Det var jo tross alt klossete gjort.

"Er det mulig" mumlet jeg og kastet vesken over skulderen.

Jeg marsjerer mot døren uten å se meg tilbake. "Miriam, vent! Jeg mente ikke å..." Hun fikk ikke fullført setningen, og jeg brydde meg ikke heller.

Men hvor skulle jeg gå nå da? Hjem? Nei. Jeg sa til pappa at jeg ville være hjemme rett før middag. Han vil ane om noe er galt. Jeg kommer fram til at jeg ikke skal gå hjem. Jeg kan ikke.

I stedet svinger jeg inn i en bakgate, og tenker egentlig ikke over hvor jeg går. Og plutselig var jeg inne i en labyrint av smale trange veier og stier. Jeg hadde ikke det minste PEILING på hvor jeg var.

Hvilken vei skulle jeg gå? Hvor kom jeg fra? Jeg har aldri vært i denne delen av byen før. I panikk løper jeg flere veier i full fart. Men jeg kommer ingen vei. Jeg Har bare rotet meg enda lengre inn. Jeg blir stum, og står hélt stille. Knas, knas
Vent litt!! Var det fottrinn? På asfalten? Var Jeg ikke alene likevel? Kanskje ikke! Jeg blir utrolig lettet, og ser meg rundt. Men til min store overraskelse, ser jeg ingen.

"Hallo?" Spør jeg med høy kraftig stemme. Ingen svar. Dette begynte å bli litt skummelt.
"H-hallo?" Prøver jeg igjen. Denne gangen skjelver stemmen min litt. Ingen svar. Knas.

Jeg skvetter, men det er ingen bak meg. Trinnene blir høyere, og kommer nærmere. Jeg blir ordentlig redd. Jeg løper rundt på forskjellige steder med skjelvende hender. Det blir stille, og jeg puster lettet ut.

GRIP

Jeg skvetter over hånden som hardt landet på skulderen min. Jeg snur meg rundt, og skriker.