Det som bare stjernene ser

Del 3: Spikerplanke

Dagene som gikk var lange. Jeg dro som oftest ut; prøvde å late som at det med brannen og Olav aldri hadde skjedd og smøg meg kun inn i huset for å sove noen få ganger. Ellers gikk jeg og Lukas som regel og subbet gjennom gatene i byen. Det var få ganger vi ble tatt av politiet igjen for å nappe til oss godsaker i butikkene, og vi fant som regel et godt gjemmested til å skjule oss når vi var neddopa.

--

Det første som møtte meg da jeg kom inn ytterdøra til huset mitt var en tynn og høy dame med blondt bølgete hår og rød leppestift. Hun så dypt alvorlig ut i ansiktet og vendte bare på hælen da hun så meg.

Jeg løp opp trappen og inn på rommet så fort jeg klarte.

Jeg hørte at han gikk med tunge steg ned trappa. En lystig kvinnestemme skingret ut i lufta der nede, og så hørte jeg at han kysset henne. Klynking og stønning løp ut i lufta og rakte meg til ørene mens jeg satt på sengekanten og stirret på den hvite veggen. Jeg følte meg som innesperret på et sinnsykehus. Gikk jeg ut døra ville han gripe fatt i meg, kaste meg ned trappa og låse meg inne på kjellerrommet med de vanlige truslene om å dra bort og sette fyr på huset. Tanken fikk meg til å brekke meg der hvor jeg satt på sengekanten med ansiktet i hendene. Jeg presset håndflatene mot pannen; forsøkte å fokusere på en annen smerte. Timene ble til måneder. Jeg lurte på hvor Olav var. Minnene var utallige. Flere ganger hadde vi reist på bilturer, spist hamburger på bensinstasjoner, spilt poker inne på kjøkkenbordet hans og sett på tv program på kveldene. Det hadde bare alltid vært noe rart med Olav. Samtidig som han var den mest omsorgsfulle personen jeg kjente, var han så kald og mystisk på andre måter. Jeg husket den gangen jeg hadde sett ham gå bort til faren min mens jeg satt igjen i huset hans. Jeg hadde sneket meg bort til kjøkkenvinduet hans og sett faren min brenne opp en gammel trestol. Han satt lenge på huk og stirret inn i flammene, og bak ham; der stod Olav. Olav var vill i blikket, han stirret intenst på dem uten å blunke et sekund. Jeg husker at jeg hadde blitt skremt av det.

På kvelden var det stille i huset. Jeg gned meg i øynene, rufset håret litt til og fant frem klærne mine på gulvet, bestemt på at jeg skulle ned til byen også i kveld. Så løp jeg ned trappa og skulle til å tråkke oppi joggeskoene mine, da håndtaket til ytterdøren ble dratt nedover. Leppene mine skalv automatisk. Han kom inn i rommet ikledd i en fillete brun skjorte og ristet på hodet. En klokke tikket så det skrek i ørene mine. Jeg visste det; at for hvert sekund som gikk hadde jeg mistet mer tid på å bestemme meg for et livsviktig valg. Faren min kom nærmere. Skrittene hans smalt mot gulvet i korridoren til huset vårt. «Nå, hvor har du tenkt deg lille gutt?» Jeg trakk meg litt tilbake og stivnet til. Skrittene hans ble bare hardere og raskere, og etter hvert kunne jeg kjenne pusten hans fylle nesa mi som en giftgass. Jeg trakk pusten og holdt fremdeles blikket mitt festet på ham - ventet på at han skulle trekke fyrstikkeska opp i fra lommen. Hver muskel i kroppen min dirret. Han kom tett innpå, stappet hånden sin under genseren min og strøk meg nedover brystet. De kalde fingrene flyttet seg bortover. Med forsiktige bevegelser flyttet han seg rundt meg og kysset meg bak halsen mens jeg skalv. «Hvor skal du?» hvisket han inn i øret mitt. Jeg ble stående urørlig med lukkede øynene og kjente stanken av røyk og øl i fra jakka hans overvelde meg. Kvalmen lå høyt oppe i halsrøret mitt. «U-ut,» svarte jeg og svelget. «Ut? Nå?» Han trakk seg litt tilbake. «Det er sengetid vet du. Når jeg har vært ute med vennene mine på natta og kommer inn døra til huset mitt forventer jeg at slike tullegutter som deg befinner seg i senga.»

«Ja, jeg forstår,» sa jeg og vendte blikket mot bakken. «Synden skal straffes,» mumlet han søvndrukken. Jeg visste at det kom. «Jeg har alltid kontroll,» sa han etterpå. Han nappet litt i fyrstikkeska som lå i lomma på dongeribuksa før han strammet et grep rundt armen min og dro meg inn i stua. Gulvet var dekket av smadrede pappesker og tomme ølflasker. Faren min tok tak i halsen på genseren min med den venstre armen. Jeg rørte ikke en muskel. Øynene hans ble harde mens munnen formet seg til en bein strek. «Inntil veggen,» sa han rolig. Det var fristende å protestere, men jeg unnlot det som alltid i frykt for tilbakeslag av de vonde truslene hans. Dersom jeg prøvde å gjøre noe mot ham, så ville han brenne meg inne, hadde han fortalt. La meg brenne, hadde jeg sagt, men da hadde han bare gransket meg stygt og ristet på hodet.

«Du skal kle av deg og stå inntil spikerveggen til dagslyset kommer.» Jeg rynket brynene - visste ikke om jeg skulle være glad for å få litt variasjon i straffeprosjektet, eller om jeg skulle bli livredd for smerten det ville gi meg. Et avskyelig smil kom frem mellom de svarte tennene hans. Jeg kjente at hodet verket. Faren min trakk frem spikerplanken fra gulvet og rakte den mot meg. Det ble stille i rommet. Bare hjertet mitt skrek. Gardinene var trukket for og en taklampe lyste gult og svakt ned i rommet. «Ta av deg klærne!» skrek faren min som et avbrudd på stillheten. Han smalt planken i gulvet foran føttene mine.

Jeg bet tennene sammen og knyttet nevene så knokene hvitnet. Jeg tok opp planken i fra bakken og stilte meg inntil veggen med planken bak ryggen. Sinnet bruste i hodet mitt. Jeg kjente spikrene presse seg inn i huden. Det var en stikkende smerte - en smerte som boret seg tvers gjennom meg. «Av med klærne,» bjeffet han. Jeg stirret sint tilbake på ham og nektet å ta av meg klærne.

Til min store overraskelse, ble han ikke sintere, men samlet seg litt og ble mildere i ansiktet. «Du vet, jeg likte å se moren din stå inntil denne planken,» sa han plutselig og flirte hånlig. «Samer er udugelige, råtne, ekle skapninger. De trenger å lære av den synden de har i seg.» Han begynte å mørkne i blikket. «Så når du står inntil den planken så skal du tenke deg at spikrene er til for å ta knekken på all den dritten som finnes i deg, lille samebarn.»

Hele den natten stod jeg klemt inntil veggen og kjente spikrene stikke gjennom brannsårene som prydet ryggraden min. Tårene presset på. Jeg lurte på hvor Olav var, og om det noen gang ville være en mulighet for at han kunne komme tilbake.