Det som bare stjernene ser

Del 4: Tragedien

Dagen da livet mitt ble erklært å være et rent helvete, var en kjølig morgen i oktober. Trærne hadde mistet sine blader for godt. Himmelen var grå og dyster. Inne var det bare en tanke varmere, men like mørkt.

Jeg satt på stolen ved kjøkkenbordet med gåsehud over armene mens jeg gaflet i meg torsken og potetene. Det vokste i munnen mens jeg spiste det, men jeg kjempet allikevel for å svelge den tykke massen mens faren min stod ved kjøkkenbenken og stirret på meg.

Stillheten ble avbrutt av at en bil kom kjørende mot oppkjørselen. Jeg skottet bort på den og enset så vidt at det var en svart Volvo, før jeg kikket ned i maten igjen og tvang i meg et par biter. Med ett merket jeg at faren min ikke var like oppmerksom på meg lenger. I stedet stod han spørrende og kikket ut av vinduet med en nyve i pannen. Han gikk litt urolig frem og tilbake over gulvet mens han så ut med korte mellomrom. Det smalt i en bildør, og så kunne jeg se en ukjent kvinne trå frem og gå mot døra til huset vårt. Faren min begynte å hviske en rekke banneord for seg selv. Han ristet på hodet og gikk urolig rundt i sirkler på gulvet. Jeg la gaffelen ned på tallerken, sluttet å tygge og fulgte bevegelsene hans med blikket.

Døren inn mot kjøkkenet ble revet opp, og inn kom en kvinne med tykt svart og kort hår med pannelugg kom stormende inn på kjøkkenet. Hun hadde rødlige kinn og smale øyne, og en liten nese. Ansiktsuttrykket hennes viste alt annet enn glede. Det lynte i øynene hennes da hun så bort på faren min, og jeg så at tennene hennes var sammenbitte under de smale leppene. «Hvorfor gjorde du det?» skrek hun. Hun så sinnsyk ut, nærmest som en morder som ville kunne drepe faren min når som helst. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre og prøvde å vurdere om jeg skulle trekke meg unna og gå inn i stua. I stedet ble jeg sittende på plassen min ved kjøkkenbordet. Kvinnen skrek mot ham. Det ble et voldsomt oppstyr da de begynte å snakke i munnen på hverandre, og jeg kunne høre ord som; det var et overgrep, du tar ikke vare på ham, jeg har arr for alltid, og noe som; det hadde du godt av og du fortjente det. Kvinnen begynte å falme i ansiktet. Øynene var ikke så skarpe lenger, men store og fylte med tårer. Jeg så på faren min som så tilbake på henne med et lekende flir i munnvikene og glitrende mørke øyne.

Hun så på ham en lang stund, før hun til min store overraskelse, kom mot meg og presset håndflatene sine mot kinnene mine. Jeg svelget hardt - usikker om jeg skulle se tilbake på henne eller be henne trekke seg tilbake. Hun hikstet mens hun så på meg. Tårene rant nedover kinnene hennes. «Jeg skulle tatt deg med, jeg skulle tatt deg med, jeg skulle...» setningen ble gjentatt om og om igjen. Hun sluttet aldri. Jeg vred meg unna. Kvinnen tok noen skritt bakover -stilte seg opp foran faren min, fremdeles med blikket sitt festet på meg. Noe utydelig bredde seg over henne. Hun ble stiv og kald, rikket ikke et snev på seg og så rett gjennom meg. Jeg så faren min stå lent inntil kjøkkenbenken med den ene hånda i bukselommen. Jeg visste hva han holdt på med; snart vil dra opp lighteren, og da ville ingen komme seg ut herfra. Jeg ville gjøre noe, men ble bare sittende og skjelve ukontrollert. Hun begynte å riste, men holdt blikket på meg. «Ikke gi opp, ikke vær svak slik som meg.» Det ble et sekunds stillhet. Det var da jeg så det - øynene mine, ansiktet mitt, smerten min - meg i henne. Hele ansiktet hennes ble forvridd til en eneste stor og sørgelig grimase. Jeg merket at jeg betraktet henne med oppsperrede øyne. Moren min stakk hånda si i baklommen og trakk opp noe svart. Det tok to sekund før det smalt. Jeg ble grepet av lammelse. I øyekroken stod faren min uttrykksløs og så henne falle mot bakken med hånden fremdeles fastlås rundt avtrekkeren på våpenet. Noe bittert var i ferd med å presse seg ut av øynene mine, og svetten freste som stekt smør under armhulene. Jeg visste ikke hvor jeg skulle jeg skulle gjøre av meg.

Hun lå på bakken med en dam av blod under hodet sitt som stadig ble større. Blodet trakk inn i de gamle treplankene og ble liggende som en mørk skygge rundt hodet hennes. En mørk glorie. Faren min stod ovenfor henne. Han vekslet mellom å se på meg og ned på henne, fremdeles tom og kald i ansiktet. Det var stille i rommet, inntil han sa de ordene som jeg aldri skulle glemme. En kommentar som skulle forandre livet mitt for alltid. «Der har vi synden som renner ut av henne.»