Det som bare stjernene ser

Del 8: Den nye byen

Jeg trasket ned en asfaltert vei og så gateskilt og hvite hus stå fremfor meg. De tok ikke lang tid før jeg nådde sentrum og kunne se en busstasjon, stor og grå - mye større enn den som jeg hadde tilbrakt mesteparten av tiden min i tidligere. Jeg rettet litt på voksen i håret mitt og speidet utover og så at flere busser var ankommet. Jeg gikk videre, prøvde å finne meg til rette i sentrum og gikk forbi flere store kjøpesentre, noen små boder og noen små hus med Til salgs lapper på vinduene. Det gikk en stund før jeg følte meg hjemme, men så traff jeg på en gjeng; en klynge av mørkkledde unge menn med luer og bager og sorte ringer under øynene. Jeg skulle til å passere dem, da de dultet til meg og bremset meg hardt med overkroppene sine. «Hei, er du ny her?» Jeg følte meg liten da de høye skikkelsene kom tett innpå, men bestemte meg etter hvert for å handle med dem i frykt for trøbbel. Røyken steg kraftig ut av munnen min. «Ja.»

En av dem lo. «Velkommen da,» sa han. Jeg ble stående sammen med dem. De fortalte meg om byområdet. En av dem pekte med hånden sin mot en retning, og så hvisket den ene et spørsmål jeg var til å høre. «Vet du hvor du får tak i narkotika?» Jeg fnøs. «Nei.» De lo. «Du ser sånn ut, skjønner du. Vi ser på øynene dine at du er en av oss.»

«Hva?»

En som presenterte seg som Morten med svart lue og svart fettede hår, gikk fremfor oss og ledet an. Han viste meg byen. Vi gikk forbi kinoen og nattklubben, og flere statuer av nakne mennesker. Så stanset han ved et tatoveringsstudio. «Der inne, det er der alle tror at de bare kan tatovere seg, men kommer du inn på kontoret til den ene tatovøren så finner du haugevis av marihuana gjemt i skuffer og skap.» Jeg løftet brynene og så på det lille huset. Det så ut som et aldeles alminnelig bygg med vinduer og røde blinkende bokstaver. Tatovøren, stod det.

Jeg trakk på skuldrene og ble med dem videre; tuslet langs veien og forbi bilene som bremset og tutet på hverandre. Jeg merket at Morten hadde festet blikket sitt på noe. Hodet hans var vendt mot sportsbutikken foran oss som lå under et treningssenter. I et lite vindu i treningssenteret kunne jeg se en kraftig mann slå seg ned i noen knebøy. Han hadde tre vektskiver på hver side av stanga. Morten fortsatte å se kaldt fremfor seg. «Interessert i sport?» lurte jeg. «Ikke akkurat,» svarte han. Så la jeg merke til det; i vinduet til sportsbutikken syntes en liten gutt. Han holdt to t-skjorter opp foran seg.

Gutten var spinkel - det var tvilsomt at det fantes noe til muskler under det tynne laget av fett, og de store øynene bulte ut. Morten med den svarte lua så stramt på meg og svarte: «Han er en liten dritt som ikke fortjener å leve.» Gjengen kom like bak meg. Vi stod sammen og studerte gutten da han kom ut av sportsbutikken med en handlepose i den høyre hånda. Jeg begynte å le da jeg forestilte meg den lille gutten trene. Han så ut som han aldri hadde spist eller beveget seg, slik som han vaklet bortover veien, mager som et skjelett. «Gutten bislet på oss til politiet da vi stjal mat.»

«Han tror at han har sluppet unna med det,» Jeg så for meg faren min, hvordan jeg kverket det ekle vesenet etter at han hadde kverket moren min. Så tenkte jeg på de gangene jeg hadde vært sulten og manglet penger selv og på hvor fortvilet jeg hadde blitt da politiet grep meg. Denne fyren hadde skapt en ond sirkel. Han hadde satt dem i fare ved å bisle på dem, og det ville feil å la ham løpe vekk uten å føle skam. «Slå'n,» sa Morten. Jeg stirret på ham. Ordene truet tankene mine. Jeg hadde slått faren min, det var enkelt. Jeg så ned på hendene mine et kort sekund, og så på gutten som vaklet over et fotgjengerfelt på de utkjørte beina sine og på posen som hang slapt i den ene hånda hans. Han hadde rødt hår og briller på nesa. Det avslappede uttrykket hans gjorde meg sint. Han skulle ikke være avslappet - han skulle være redd og alltid forberedt på at synden hans skulle straffes. Jeg måtte rettferdiggjøre det, drepe noe i ham akkurat slik jeg hadde drept faren min for alt han hadde drept i meg. «Fort deg, før han forsvinner,» skrek en blond fyr bak meg. Jeg kjente ham dunke til meg i ryggen. Stanken av ånden hans fikk meg til å løpe bort uten å tenke. «Du skal banke dritten ut av ham så han ikke gjør oss noe igjen,» jeg la merke til hvordan han sa oss. Jeg innså at jeg allerede var blitt en del av gjengen deres.