Det som bare stjernene ser

Del 7: Institusjon

Dagen jeg ble kjørt til ungdomshjemmet var en glassklar vinterdag. En mann i fra barnevernstjenesten som snakket om hvor viktig det var at jeg fikk rett oppdragelse, satt anstrengt og nærmest fremoverbøyd i førersetet. Jeg prøvde å se ut av vinduet hele turen og ikke veksle et ord med ham. Han var bare ute etter penger – kald og kynisk uten medfølelse, ivrig etter å se pøbelunger som ble straffet slik de fortjente. Langs veiene så jeg snøen velte opp som grå og skitten. Jeg tenkte på meg selv som hvit snø som bare ble kastet bort av veien og tilgriset av møkk.

Duringen fra bilene utenfor tiltrakk seg oppmerksomheten min i stedet. Det prikket i fingrene mine etter å klemme rundt gassen på den gule og svarte Honda-en som kjørte forbi.

Turen varte uendelig lenge. Mannen snakket ikke så mye lenger. Jeg tror han hadde forstått hintet mitt om at jeg ikke brydde meg en dritt om å snakke med ham. Jeg så raskt bort på speedometeret. Det lå alltid et hakk under fartsgrensa. For en pysegutt.

Hele turen var himmelen over oss blå og skyfri. Med hetta over det lyse håret mitt som hadde tyknet til i det siste, lente jeg meg godt tilbake i setet og stirret fremfor meg. Øyelokkene begynte å bli tunge, og åpningen som slapp inn lys i synet mitt ble stadig smalere.  

Det gikk opp for meg at jeg hadde sovnet da trønderen brølte inn i øret mitt at vi var kommet fram. Jeg vred meg i setet og forsøkte å komme meg opp og ut døra. Skoene ble tildekte med snø så fort jeg hadde klatret ut av bilen. «Hær ska du få det gøy,» sa mannen og klappet meg på skulderen. Jeg kikket opp på en grå leilighet med flere vinduer og et svart skilt ovenfor inngangspartiet. Utbydga Ungdomsshjem, stod det med små hvite bokstaver. Mhm, tenkte jeg. Kjempegøy. «Du sov da æ skulle vis dæ byen, men den e like i nærheten hvis du lura.» Jeg så på ham. Byen. Vi var i nærheten av sentrum. Jeg følte at noen hadde kastet en badering over meg for å redde meg i fra å drukne.

Det første som møtte meg da jeg kom inn i bygningen var en svær kvinnekropp. Jeg kjente meg ufattelig liten ved siden av henne og måtte løfte ansiktet høyt for å møte blikket hennes. Trønderen bare smilte til kvinnen, før han klappet meg på skulderen igjen og snudde på hælen. «Elsa Iversen,» sa hun strengt og tok hånden min. Jeg følte at den forsvant i hennes. «Mikal,» sa jeg. «Jaså, så det er denne gutten som nettopp har vært i rettsak.» Hun snurpet leppene sammen. Så bøyde hun seg ned mot meg. «I dette hjemmet er all form for vold uakseptabelt,» hvisket hun og rettet seg opp igjen. «Jeg vet hvem du er og hvor du kommer fra.» Jeg grøsset. «Kom så, følg meg inn til stua så skal du få hilse på guttene. Det er jeg og min datter Emilia på tjuefem år som styrer dette hjemmet.»

Jeg merket at hun forlot meg så snart jeg tråkket inn på stuegulvet. Noen få gutter satt i sofaen. Jeg regnet med at resten befant seg på rommene sine. De få som satt der glante ned i mobilene sine. En av dem – en liten og spinkel, satt og løste en rubiks kube. «Yes, jeg klarte det,» utbrøt han plutselig. «Det er ingen som bryr seg,» mumlet en mørkhudet fyr. Jeg så på dem, prøvde å snøfte og bevege på foten for å se om de reagerte, men de ble bare sittende der, stille i sofaen foran ovnen. Jeg så en ledig gyngestol stå ved siden av sofaen, og gikk bort for å sette meg i den. Det var ingen som løftet blikket.

En ung kvinne kom inn i stua med et fruktfat som hun satte ned på stuebordet. Hun var liten og hadde lyst tynt hår. Hun kikket ned i gulvet, og jeg så at guttene prøvde å få oppmerksomheten hennes. De begynte å takke henne vennlig før hun snudde ryggen til dem. Jeg reiste meg, gikk mot henne og grep tak et forsiktig tak rundt den ene skulderen hennes. Den unge jenta stanset brått og stirret fremfor seg. Jeg gikk tettere innpå, bak ryggen hennes. Hjerteslagene til den unge kvinnen dunket fort da jeg pustet henne i nakken. «Søta,» hvisket jeg inn i øret hennes og kunne se henne prøve å skjule et smil. Jeg skulle til å berøre øret hennes med leppene da guttene bak meg begynte å skrattle. «Bø,» sa jeg til henne. Hun rødmet og pilte av sted. Jeg begynte å vræle av latter sammen med dem. «Faen, du har draget,» sa en kraftig bygd gutt. «Ikke kødd med Emilia, Elsa kan finne ut av det når som helst og da er det ute med deg.» Jeg ristet på hodet og gliste.