Just Can't Let Him Go

Kapittel 1

Mitt navn er Iselin, jeg har brunt mellomlangt hår og brune øyne. Jeg elsker å spille piano og synge samtidig.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

(Denne historien foregår i Finland, men for å gjøre det lett så skriver jeg det på norsk, haha)

Nå er dagen kommet. Dagen hvor jeg skal flytte. Jeg har pakket alt ferdig, mamma, søstra mi, Tea(10 år gammel) og broren min, Mats(17 år gammel) også. Vi satte oss i bilen og begynte å kjøre. Det tok 3 timer til vi var kommet til den nye plassen, Espoo.

Når vi var kommet frem var huset mamma viste oss fylt med lys, det sto til og med en bil parkert utenfor, hva var dette for noe? Har hun allerede vært her og ordna? Jeg holdt ikke it lengre jeg måtte spørre mamma. "Mamma? Hvorfor er huset fylt med lys og at det i tillegg står en bil utenfor?", "unnskyld vennen, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle si dette.." Begynte hun. "Men jeg har fått meg en kjæreste og vi skal flytte inn til han. Han har en sønn og en datter, så dette kommer til å gå bra", sier hun rolig. "Gå bra?!", hvorfor har du ikke sagt dette?!" Roper jeg med full hals. Kanskje jeg overreagerte litt. "Ta deg sammen nå, nå kommer han", så hun og ga, meg, Mats og Tea koffertene våres. Tea og Mats fikk også med seg samtalen våres, de viste heller ikke noe før nå. "Hei", sa mannen som kom, han klemte mamma men håndhilste oss barna, eller unge. Han heter Fredrik. Etter at mamma og denne Fredrik hadde snakket sammen litt tok de med oss inn. Han viste oss rommene våres, jeg og broren min har i andre etasjen, mens Tea har nede under oss. Det var ganske stort og fint hus egentlig. Rommet mitt hadde en dobbelt seng, pult, skap, sminke bord og et stort vindu. Men når jeg tenker meg om. Hvor er barna hans? Mamma sa jo at han hadde en sønn og en datter. Jeg har blitt en del bedre kjent med Fredrik, (eller Fredi som han sa vi skulle kalle han istedetfor) så det er vel bare å spørre han?
"Fredi?" Sa jeg når jeg hadde trippet ned trappene. "Ja?" Sa han og smilte. "Jo eh, mamma sa du hadde en sønn og en datter, hvor er de egentlig?" Spurte jeg han. "De er hos moren sin for øyeblikket, de kommer hit senere i dag eller når som helst egentlig", sa han glad. Akkurat i det han hadde fått fullført setningen sin ringte det på døra, noen åpnet og kom inn. "Ja! Det ser ut som at de kommer nå", sa han og begynte å gå mot ytterdøra for å ta dem imot. Jeg gikk etter.