Samari

2.

Ruby P.O.V

Hun tar imot applausen før hun spankulerer tilbake til plassen sin.

Hodet mitt treffer pulten igjen. Noe som ikke slipper unna lærerens haukeblikk. "Ruby, kan ikke du ta nå" Jeg løfter hodet og smiler

"Jo selfølgelig kan jeg det. I øyekroken min himler Stella med øynene. Jeg går opp og starter presentasjonen min. Det gikk fint jeg trengte ikke manus og snakket fritt om min myte. Til gjengjeld får jeg applaus fra medelevene mine.

"Bra Ruby, prøv å ikke sovne neste gang ellers blir det nedsatt oppførsel" Jeg smiler bare og nikker. Det er ikke uvanlig at lærere kommer med tomme trusler som den, men for sikkerhets skyld legger jeg ikke hodet ned på pulten resten av timen. Selv om jeg hadde veldig lyst.

Når alle er ferdige med presentasjonene og timen er over møter jeg opp med Adrian rett utenfor døren.

"Presentasjonen din var bra" Han smiler til meg.

"Synes du virkelig, jeg føler at jeg stammet litt" Han hadde gjort det, så den påstanden var ikke feil.

"Neida det gikk kjempe bra" Han åpner munnen for å svare når noen går forbi han og dytter til han, før de løper videre nedover gangen.

"ja, fuck dere da" roper jeg etter dem. Det var skolens bøller, de gikk på det tredje trinnet og var ferdige med videregående om en uke. Alikevel ønsket de å bruke sin siste uke på å plage Adrian.

"Beklager" En mørk stemme rettet beklagelsen mot Adrian. Jeg snur meg og ser Daimen. Han er venn med bøllene, noe jeg ikke kan forstå. Jeg tror ikke du kunne finne noe vondt med han selv om du prøvde, kanskje det er derfor han er venn med dem. Han bøyer seg ned og hjelper Adrian med å samle tingene sine.

"takk" Adrian skjelver litt i stemmen.

"De er ikke så ille, når du først blir kjent med dem, men.." Han stopper opp, som om han må tenke på resten av setningen. Det kommer ikke mer, han snur seg og går mot Aulaen. Meg og Adrian blir stående å se på hverandre uten å skjønne noe som helst.

Resten av dagen går som vanlig. Vanlige kjedelige timer. Ingen hallusinasjoner og en vanlig busstur hjem. Jeg pleier vanligvis å gå, men jeg har følt meg litt svimmel den siste timen. Bussturen hjem tar rundt 10 minutter, mens når jeg går bruker jeg rundt 20 minutter. Jeg tar snarveier gjennom skogen for å komme meg hjem. Selv om turen bare tar 10 minutter er jeg en av de siste som går av. Jeg smiler til bussjåføren før jeg halvveis snubler halvveis går ned den korte buss trappa. Huset til meg og mammaen min er relativt stort. tre etasjer og et lite "tårn". Det pleide å være en silo, men de tidligere eierne ønsket å gjøre det om til gjesterom, så nå er hele greia rommet mitt. Siloen i seg selv har tre etasjer, men når jeg flyttet inn der monterte vi en halv etasje. Der ligger det puter, tepper, en høyttaler og en lyslenke. Nedenfor det er soverommet mitt, det er ikke plass til så mye, en dobbeltseng og det er det. Ikke at jeg vil ha noe mer der uansett. Under det er det på en måte et walkin closet og helt i bunnen: en dør, en projektor og en sofa.

Jeg går inn døra til hovedhuset for å legge fra meg tingene mine. Jeg bor kun med mammaen min. Pappa dro for mange år siden. Jeg husker han ikke så det bryr meg ikke så mye. Selv om jeg lurer på hvorfor han dro.

"Ruby" det var mamma. Hun kommer dansende inn i gangen. Hun er litt sånn. Alltid litt beruset, men aldri aggressiv. Det har vært slik så lenge jeg kan huske. Hun er like høy som meg, men vi ligner ikke på hverandre i det hele tatt. Hun har kort brunt hår, med matchende store dådyrøyne som har fargen dyp sjokoladebrun. Ingen tror at vi egentlig er i slekt, men sånn var det. Jeg tipper at min øyenfarge kommer fra faren min.

"Jeg har laget tomatsuppe, vil du ha litt?" hun smiler til meg

"Nei takk, jeg er egentlig litt svimmel, så jeg tror jeg bare går på rommet" Skuffelsen skyller over ansiktet hennes, men jeg orket ikke tanken på mat. Selv om jeg ikke hadde spist noe siden klokken var 11, og den var nå kvart på fire, var jeg ikke sulten.

Det var to måter å komme seg til rommet mitt på. 1. du kunne gå inn døren til kinoen og klatre opp to stiger, eller 2. du kunne gå opp trappene i huset og så gå over en bro. Jeg pleier å gå over broen, bare fordi da slipper jeg å gå ut. Det var en hvit bro, med glass som vegger og langs listene på begge sider av taket hang det lyslenker. Jeg kommer inn på rommet mitt, setter mobilen på lading, før jeg hopper i senga og finner frem netflix på pc-en. Jeg hadde enda ikke fått sett den siste episoden med Riverdale. En episode førte til en ny serie som førte til at klokka plutselig var 12. Jeg hadde sett en hel sesong med The end of the f***ing world. Det viste seg å være en sykt bra serie, selv om den var rar. Det var faktisk ikke ofte jeg var oppe til klokka var 12. Jeg bare elsket å sove, men nå var jeg ikke trøtt i det hele tatt. Likevel bestemte jeg meg for å stelle meg. Siden det ikke var noe bad i siloen må jeg gå over til huset for å gå på do. Det er litt stress, men samme kan det være. Jeg ender opp med å ta en lang dusj og kommer meg ikke til sengs før klokka er nærmere 1.

Alarmen går av klokka 7, jeg vet ikke hvorfor skolen starter ikke før halv 9, men jeg liker en tidlig start på dagen. Jeg kler på meg og skal til å gå over til hovedhuset når noe på plenen fanger min oppmerksomhet. Jeg snur meg. Det jeg ser får meg nesten til å besvime av sjokk. En stor svart hund som sitter og ser på meg.

""""""
Hei hei, note fra forfatter. Dette er den nye versjonen av denne delen. so.... håper du liker det. Ja. Husk å stem komenter og del om du likte det. Det hjelper meg veldig.

""""""

Antall ord: 1072