Samari

3.

Ruby's pov

"En uke senere"

Siste dag på skolen for dette semesteret. Så var det Sommerferie og jeg skulle bort fra denne byen. I det siste hadde alt vært rart. Så jeg meldte meg på en sommerleir og skulle bort hele ferien. Jeg trengte en pause fra alt. Selv om jeg ikke hadde sett hunden på ca en uka hadde jeg vært svimmel. Jeg merket ikke så mye til det, tatt en paracet og fortsatt dagen min som normalt, men jeg hadde forsovet meg hver eneste dag denne uka. Noe som førte til at jeg måtte løpe gjennom skogen for å ikke komme forsent til skolen. Det var så vidt jeg rakk det i dag.
"Ruby, hva er det som skjer. Du har vært nesten for sent til skolen, sånn hele denne uka. Ja jeg vet det er sommerferie i morgen, men likevel." Adrian ser på meg med bekymrede øyne. "Du pleide aldri å være sen"
"Sorry, jeg er bare litt" Jeg tar hånden min opp foran øynene og rister den litt frem og tilbake. "Ute av det, på en måte" Jeg forventer ikke at han skal forstå, jeg hadde nok ikke forstått om jeg hadde vært i hans sko. Adrian bare fortsetter å se på meg, men jeg orker det ikke så jeg snur meg og går inn i klasserommet.

Timene gikk sakte, jeg mener, saktere enn vanlig. Det var som om det som vanligvis dryppet som en vanndråpe, dryppet nå som tykk sirup. Hvert minutt føles som en evighet. Noe som virker som 100 år senere, er første time over. Jeg pakker sakene mine og går ut i gangen uten å se meg rundt. Noe jeg angret på det samme jeg krasjet inn i noen, mistet balansen og falt bakover. Noen ler, mens andre kunne ikke brydd seg mindre. Blikket mitt vandrer oppover for å se hvem jeg skulle beklage meg til.
"går det bra?" De brune øynene til Daimen studerer meg mens han strekker ut en hånd. Jeg tar den.

"Ja, unnskyld, jeg følte ikke med på hvor jeg gikk" Han ler litt og plukker opp baggen min. Han smiler mens han strekker den mot meg. I det jeg skal ta den, snur Daimen seg og går kjapt mot utgangen.
"hei, stopp" Han snur seg og ler. Jeg skjønner ikke hvordan han greier å bevege seg så lett gjennom mengden. Det er tredje og siste året hans vel og merke, Kanskje det kommer med øvelse. For meg går det ikke så fort. Han er ute av bygningen før jeg i det hele tatt har kommet meg halvveis. Når jeg endelig har kommet meg ut av bygningen, er ikke Daimen å se.
"Daimen, kom igjen, jeg trenger den før neste time" Ingen svarer meg. Jeg snur meg rundt til alle sider og merker at jeg er helt alene i skolegården. Ettersom det ikke er noen gjemmeplasser på skoleområdet. Går jeg mot den eneste plassen han kunne gjemt seg, skogen.

Stien snirkler seg rundt alle trærne som en slange. Tanken om hvorfor i alle dager Daimen skulle løpe med tingene mine ut her slår mer. Flere ganger, men jeg fortsetter. Skogen er egentlig et ganske fredeligt sted. Når du tenker på det, ikke rørt av mennesker, der dyr og planter får leve urørt. Jeg blir dratt ut av tankene mine når jeg hører en kvist som brekker bak meg. Jeg snur meg, men det er ingen å se, helt til jeg vender blikket nedover. En stor svart hund sitter på stien. Følelsen av å bli fryst slår over meg igjen. Jeg hadde lest om folk som ble rammet av frykt, men dette var noe annet. Det var som om hvert ledd i kroppen låste seg og nektet å gjøre noe. Når hunden beveget seg sakte mot meg kunne jeg bokstavelig talt ikke bevege en muskel. Jeg fokuserer all energien min mot beina mine. Hvis de bare kunne bevege seg, bare litt. Ingenting. Hunden er kun en meter unna nå. Hunden stopper, jeg kniper sammen øynene og venter på å bli angrepet, men ingenting skjer. Jeg åpner det høyre øyet forsiktig og det er ingenting der. Kroppen slapper av og jeg klarer å bevege meg igjen. Alt jeg ville nå var å komme meg tilbake til skolen. Jeg hadde kun en time igjen så var det fri, men i det jeg tar et skritt fremover svikter beina mine under meg. Når jeg ser ned skjønner jeg hvorfor. Jeg har flere sår på leggen min, men ingen anelse om hvordan de kom der. Jeg prøver å reise meg, men faller umiddelbart om. Den siste tanken som fløt rundt i hodet mitt før alt ble svart var hvordan i huleste jeg skulle komme meg tilbake til skolen.

3. persons P.O.V

Ikke mer en 3 minutter etter at Ruby besvimte løpte en bekymret Adrian ut i skolegården. Han hadde sett henne forlate bygget mens Daimen hadde hadde fortsatt nedover en annen korridor. Ikke lenge etter kom Daimen ut etterfulgt av en irritert Stella."Adrian, har du sett Ruby? Hun fulgte etter meg, men jeg finner henne ikke" Daimen ser bekymret på Adrian, mens blikket hans skanner skolegården for et hint av en rødhåret jente."Jeg så kun at hun gikk ut av skolen, ellers har jeg ikke sett henne siden i morges" Adrian sukker og snur seg mot skogen. "men det er bare en vei hun kunne gått" Stella bryter ut i latter. begge guttene ser på henne med alvorlige blikk."Sorry, men du var bare så UuUuUUUuuu hun har gått inn i skogen liksom det er ikke en skrekkfilm" Stella fortsetter å le. Adrian og Daimen skyter hverandre raske blikk før de går mot skogen. Med det stopper stella å le. Hun hatet Ruby, nei, ikke hatet, mislikte sterkt. Så hun hadde ingen anelse om hvorfor hun fulgte etter, men det gjorde hun. Slik ble det altså, to venner og en uvenn på vei mot skogen for å finne Ruby.  

Antall ord: 1007

"Dette ble en litt kortere del, håper dere liker den. Husk å stemme dele og kommentere om dere likte den. Det hjelper meg veldig. "