Guder i krig

Kapitell 4: Bestefar?

Jeg reiste meg opp av senga, og gikk mot døra, mens Hermann fulgte etter. Vakten fulgte oss ned en lang korridor, med skjold, spyd, og sverd hengende på veggen. Korridoren endte ved en stor blå tre dør, med et stort hvit tre malt på. Det sto seks vakter å voktet døra, -Men trenger man så mange vakter? spurte jeg meg selv.- Det er veldig mange vakter her i dag sa Herman til seg selv. Vaktene stilte seg opp og åpnet døra. Bak døra var det et stor rom med en trone plassert på den andre siden av rommet. Romme hadde to store vinduer på vær side, med lange blå gardiner vedsiden av seg. I tronen satt en mann med langt hvit skjegg og en slags metall øye lapp på det høyere øye. Han hadde en jern hjelm med to horn på. Han holdt et spyd i gull og vedsiden av han lå en ulv like hvit som snøen, og en en til like sort som natten. Mannen rettet blikket mot meg og Hermann. Plutselig begynte Hermann og alle vaktene i rommet å knele. Mannen så på meg med det ene øye sitt, mens Hermann dro meg i buksebeinet som et tegn på at jeg skulle knele. Men like før jeg satte meg ned ropte mannen.- Stopp! Jeg sikker opp på han.- Jeg har vel ikke hentet deg hitt bare fordi du skulle knele. sa ham og smilte. - Jeg hentet deg hit fordi jeg ville møte barnebarnet mitt. En eksplosjon gikk av i hode mitt.- Er... du Odin? spurte jeg. - Kom bort hit. ropte han. Jeg var litt skeptisk, men så kjente jeg et dytt i ryggen. - Kom igjen du har ikke hele dagen. sa Hermann og dyttet meg bortover. Han stoppet å dytte så jeg gikk bort selv. Det skumleste var de to ulven som lå vedsiden av han. Jeg kom fram til han og stoppet noen meter unna tronen. Odin reiste seg opp, slapp spyde, tok av seg hjelmen, og gikk bort til meg. Han la armen på skulderen min og sa -Velkommen hjem. En slags varme begynte å vokse i kroppen min, en varme jeg aldri har følt før. Jeg kjente en klump i halsen, og øynene mine ble blanke.- Så du er bestefaren min? spurte jeg. Odin smilte, snudde seg , og satte seg på tronen. Plutselig hørte jeg en høy skrikende lyd, og to sorte flekker fløy centimeter unna hodet mitt, og så satt to ravner på skuldrene til Odin.- Hvordan gjorde du det? spurte jeg.- Det er ravnene hans Hugin og Munin. sa Hermann som hadde gått opp bak meg uten at jeg hadde lagt merke til det. En av ravnene kraket lavt inn i øret til Odin, mens den andre stirret på meg, men den ravnen manglet to tær fra den venstre fotet..- Hvordan vet du hvem som er hvem? spurte jeg.- Munin er den pratsomme, den som snakker til meg nå, og Hugin er den som mangler to tær, de mistet han når han sloss mot en katt. sa Odin. - Vent snakker de!? sa jeg forskrekket. - Bare med de som fortjener det, trenger det, men viktigst, de som er en god leder. Jeg sukket. Det er så mye jeg har lyst til å spørre om men...- Nok snakk. sa Odin, og reiste seg igjen.- Mitt barnebarn er tilbake nå skal vi arrangere en stor fest...