Broken again

Del 5

"Marcus?" Fikk jeg stammet frem. Det var jo ikke han jeg skulle finne, det var jo Adam.

"Går det bra?" Jeg satte meg ned på huk.

Han fortjente egentlig ikke at jeg trøstet han, fordi han hadde jo nemlig gjort akkurat det samme mot meg.

"Det er jævlig." Stemmen hans var rar og det hørtes ut som han skulle starte å gråte.

Jeg stablet meg opp på beina og så ned på han, sånn sto jeg lenge.

"Nå vet du hvordan det føles." Jeg snudde meg bort fra han og gikk min vei.

Dæven jeg er frekk.

Nå måtte jeg fortsette jakten på Adam, hvor kunne han være?

Etter jeg hadde gått rundt skolegården sikkert fire millioner ganger hadde jeg fortsatt ikke funnet han, mest sannsynlig var skolen over.

"Clarissa? Hva gjør du her så seint?" En kjent stemme snakket til meg, jeg snudde meg rundt. Caine.

"Jeg leter fortsatt etter Adam." Sukket jeg.

"Jeg hørte han dro hjem etter andre time." Caine klødde seg i nakken og smilte skjevt.

"Hva er klokken?" Spurte jeg og snufset, det hadde startet og bli kjølig ute.

"Snart fem." Han så på meg. "Skal jeg kjøre deg hjem?"

Jeg bare nikket og fulgte etter han til parkeringsplassen.

"Hvorfor er du her så seint?" Spurte jeg idet vi begge hadde settet oss i bilen.

Han gliste svakt. "Gjensitning."

Selvfølgelig, hva ellers?

"Seriøst? Måtte du sitte igjen? Det hadde jeg aldri trodd!" Sa jeg på en tullete måte.

"Du er noe for deg selv Clair." Han flirte.

"Det tar jeg som et kompliment." Smilte jeg og så ut på veien.

"Da er du en smule desperat." Han gliste, men han flyttet ikke blikket bort fra veien.

"Kanskje det." Sa jeg og blunket lurt med det ene øyet.

Noe som sikkert så helt rart ut fordi jeg kan ikke blunke med bare et øyet, og Caine så ikke engang på meg når jeg gjorde det.

Kleint.

"Har jeg også sagt du er spesiell?" Han flirte.

Vent hadde han sett det?

Kleint.

"Opp til flere ganger." Sa jeg og prøvde å blunke på nytt.

"Du kan ikke engang blunke." Han svingte inn en vei.

"Vet." Fniste jeg.

Plutselig stoppet han bilen, jeg så meg rundt. Han kunne veien til huset mitt, not creepie at all.

"Takk for at du gadd å kjøre meg." Jeg gidde han en klem.