Running Out Of Time (norsk)

Kapittel 1

~ 56 DAGER IGJEN ~

Sabrina POV

"You've got all of your bags, right?" spurte mamma småstresset mens vi gikk utover den evige parkeringsplassen utenfor flyplassen. "And you didn't lose your passport on the way, did you? It's a huge airport, you know..? If you lost your phone someone might steal it, and you'll never get to see it like ever again."

Mamma hadde bodd i London de siste årene. Før bodde hun med meg og pappa i Norge, men de skilte seg for noen år tilbake...

Denne ferien skulle jeg tilbringe her i England med mamma. Hele ferien. To måneder. 56 dager.

"Mamma, du vet du koblet over til engelsk igjen, sant?" lo jeg idet jeg plasserte bagasjen min inn bak i bilen.
Hun gjorde alltid det når hun ble stresset.

"Gjorde jeg?" spurte hun forundret.

Jeg lo og nikket før jeg satte meg i bilen.

-

"So this will be your room for the next couple months," smilte mamma stort. Jeg bemerket ikke engang engelsken hennes denne gangen. Det fikk være.

Jeg så meg rundt i det store, tomme rommet. Veggene var vaniljefarget og taket var hvitt. Jeg registrerte spesielt den ene veggen.

"Hvem er det?" spurte jeg og pekte på bildet som hang der.

Den blonde kvinnen på fotografiet var utvilsomt mamma. Det tynne håret hennes lå stritt ned til skulderlengde. På bildet sto hun og speidet utover havutsikten med en lys solhatt på hodet. Personen spørsmålet mitt var siktet til, var mannen som holdt rundt henne. En høy, nokså muskuløs fyr med svart hår. Han så ut til å være i midten av 40-årene, slik som mamma.

Mamma smilte stolt mot bildet. "Det ble tatt i fjor sommer," nikket hun og sukket drømmende mens hun lengtet tilbake.

Var dette en slags erstatning? Skulle fyren på bildet liksom forestille hennes nye ektemann???

Jeg tittet på hånda hennes. "En giftering???!!!!" Gispet jeg overrasket.

"No, i mean.., Yes...," hun stotret i ordene. "Yea, I mean... Ja..En giftering," sa hun stresset. "Jeg skulle fortelle deg det, Sabrina, men jeg ville introdusere deg for John først..."

Så det er John han heter, altså??

Jeg glante uforstående på henne. Hvorfor hadde hun ikke fortalt meg?? Hennes eneste datter..

"Veit pappa om han der???" spurte jeg mens jeg kjente sinnet vokse inni meg.

Mamma ristet svakt på hodet og så ned i gulvet.

"Jeg trenger litt frisk luft," var alt jeg sa før jeg smalt døren lukket bak meg og stormet ut av huset i ren frustrasjon og sinne.

______________________________
Det var altså da første kapittel.
Litt kort, men de neste kapitlene blir trolig lengre.

Håper historien faller i smak! :)
- Caroline