Running Out Of Time (norsk)

Kapittel 6

Jeg tar på meg en 2XU-tights og en trenings genser fra Adidas. Jeg ser på telefonen min. Klokka viser 09.02.

Jeg går ned i gangen og tar på meg et par lilla og hvite joggesko.

"Hvor skal du hen?" spør mamma. Ehm, er ikke det veldig åpent? "Jeg skal på biblioteket, ser du ikke det?" svarer jeg skarpt. Jeg ser på mamma at hun blir litt provosert av svaret mitt? "Sabrina?! Ikke bruk den tonen mot meg! Uansett så kan du ikke gå ut å jogge. Vi må vaske huset og du må rydde rommet d..."

Mobilen til mamma ringer. Hun går inn på kjøkkenet og tar opp mobilen.

"Hello, Maura! Still ready for tonight?" sier mamma. Maura? Hvem er det? Jeg åpner døra forsiktig, går ut og lukker døra. Den samtalen der reddet meg fra en diskusjon med mamma.

Jeg løper ned gata. Mens jeg løper prøver jeg å huske veien jeg gikk for å komme til parken. Når jeg ikke orker å løpe mer så stopper jeg. Jeg skimter mange klesbutikker rett nedi gata. Er jeg i sentrum?

Går det an? Vel, er det en ting jeg er flink til så er det å rote meg bort. Selv på senteret rett ved der jeg bor med pappa, klarer jeg å gå meg bort.

Det værste av alt, dette er ikke et senter, men en by. Vent! Jeg kan bare ringe mamma og be henne hente meg. Jeg sjekker i lommene på genseren min. Ehm, glemte jeg mobilen min? Nei, du tuller! Nå er jeg lost her.

Jeg går forbi mange kjente butikker. Dolce og Gabbana, H&M, Cubus, Victoria Secret. Det tar sin tid, men jeg klarer å finne en telefon boks.

Sabrina! Slutt å vær så dum! Du har jo ikke noe penger. Alt er bare imot meg idag. "Hvordan i huleste klarte jeg det? Ok, Sab. Noter ned at du aldri skal jogge i England alene." Sier jeg til meg selv. Jeg blir avbrutt av en kjent stemme.

"Sab?" Hører jeg. Jeg snur meg og der står Neil. "Er det en ting jeg ikke trenger nå, så er det deg!" Skriker jeg frustrert.

Det tar ikke lang tid før Neil kommer med en av sine dumme kommentarer. "You just couldn't stay away from me, could you?"

Jeg ler kort. Han er litt søt. NEI SABRINA! Han er ikke det. Han er en normal gutt du har kjent i noen dager. "Well, what are you doing here?" Spør han. Jeg ser opp på han og møter øynene hans.

"Ehm... Eh..." Er det eneste jeg klarer å si. Jeg strever meg ut av blikket hans. "I was just running around and suddenly I was here."

Han ser rart på meg. Som om det er noe mer han vil vite. Han gransker meg kjapt for han svarer. "I can follow you home. You looked very lost." Jeg bare nikker.

Jeg stopper opp. "Noah? Can I borrow your phone to call my mom?" Han snur seg fornærmet, men ender opp med å se latterlig ut.

"What did you call me?" Spør han og prøver å høres fornærmet ut. "Noah." Svarer jeg. Jeg er 99.9% sikker på at det er navnet hans.

"It's Nnnniiiiaaaalllllllll. You got it? Nnnnnnniiiiiiiaaaalllllllll." Sier han. Jeg prøver å holde latterkrampen inne, men feiler skikkelig.

Når latterkrampen endelig er borte, så fortsetter vi å gå. "I forgot. Can i borrow your cell phone Nnnnniiiaaaallllll?" Spør jeg.

Han ler den herli... Stop Sabrina! Få det inn i den lille skallen din at du liker han som en venn. En venn!

Han tar frem mobiltelefonen sin og taster inn passordet. Han gir mobilen til meg og jeg ringer mamma.

Mamma: "Hi, Niall! How are you?"
Meg: "Hei mamma!"
Mamma: "Sabrina! Hva i huleste gjør du med Niall sin telefon? Og hvor er du?"
Meg: "Jeg skulle jogge meg en tur og havnet med et uhell i sentrum. Heldigvis var Niall her og vi har tenkt til å dra hjem nå."
Mamma: "Hvor er du? Jeg kan komme å hente deg! Det er mye kjappere."

Jeg snur meg vekk fra telefonen. "Niall, where are we?" Spør jeg. Niall hinter at han vil ha telefonen. Jeg gir den til han.
"Hei Loreen!" Er det eneste jeg hører før de begynner å bable om alt mulig.

Jeg setter meg ned på nærmeste benk og venter tålmodig. Etter det jeg telte som 5 minutter er samtalen dems ferdig. Niall legger på mobilen og ser seg rundt. Når han får øye på meg kommer han og setter seg ned.

"Your mother will be here in 1 hour. And since we got so much time, maybe we can become better acquainted." Sier han.

"Yeah, sure."

Vel, i løpet av den timen jeg satt der med Niall fant jeg ut at han liker a fjerte, liker mat, han er venstrehendt, jeg er ca. 5 cm høyere enn han. Han er 1.73 og jeg er nesten 1.78. Jeg fikk vite at han snakker flytende spansk.

I løpet av den timen snakket vi mye tull. Og da mener jeg myyyeee.

Jeg ser mamma sin bil komme kjørende mot oss. Åååå, hun ødela den gode stunden vi hadde.

Vi hopper inn i bilen, og en time senere er vi hjemme. Bilturen var ikke så klein som jeg trodde den kom til å bli.

_____________________________
Enda et kapittel! Hva tenker dere så langt?

-Julie