Running Out Of Time (norsk)

Kapittel 5

~ 54 dager igjen ~

Sabrina POV

Jeg våkner av meg selv. Det er morgen, og jeg er sulten. Jeg beholder pysjen på, og går ned for å spise frokost.

Mamma er allerede oppe. Klokka er bare åtte, og hun har allerede vært oppe i timevis. I motsetning til meg, er hun A-menneske.

"God morgen, Sabrina," smiler hun opp fra morgenavisen som ligger på bordet. Ved siden av henne sitter en halv-søvnig John og strever med å holde seg våken.

Han nikker mens han hilser. "Morning, Sab. Slept well?"

Jeg står i dørkarmen. Jeg prøver å akseptere at mamma har ny kjæreste nå, men for meg er det vanskelig å se henne med noen andre enn pappa. "Yeah.. I assume I did..."

Ellers går frokosten fort.

Jeg er på vei ut, da noe tar oppmerksomheten min. Jeg har fått en ny melding på mobi-

"Sabrina!" roper mamma etter meg.

Jeg snur i døren. "Hm?"

"Hvor har du tenkt deg?"

"Aner ikke," svarer jeg og smiler svakt. Egentlig ville jeg bare ut og skaffe meg venner. Jeg kunne jo alltids finne på noe med han derre Niall-fyren?

"Bare ut med noen venner," legger jeg til før jeg slenger veska over skulderen.

"Hvilke venner?" spør mamma og stiller seg skeptisk opp foran meg.

"Mamma jeg HAR venner," sier jeg og rister oppgitt på hodet. Hva tror hun om meg?

"Nei, kjære.. Jeg mente det ikke slik," sier hun fort. "Kos deg, Sabrina."

Jeg smiler. "Takk."

Jeg er på vei ut igjen. "Har du hilst på Niall, forresten?" spør mamma.

Jeg snur meg brått. Hun har et patetisk smil klistret i ansiktet sitt. Visste hun om Niall? Jeg mener.. Han bor jo i nabohuset, sant? Hva slags person hadde hun vært dersom hun ikke kjente naboene sine?

"Eh..øh...," sier jeg uten å vite helt hvor jeg vil med de ordene.

"Han er en ordentlig kjekk ung mann, sant?" spør mamma videre. Det patetiske gliset er fremdeles der. "Han flyttet hit med familien sin året etter meg. Han er i et band og greier. Visste du det? Det var faktisk han som introduserte meg for John."

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.

"Joa, jeg har møtt Niall," mumler jeg og ser ned i bakken.

"Det er fint," fortsetter mamma. "Vet du? Jeg inviterte familien hans over på middag i kveld. Moren hans og jeg er veldig gode venner."

"Ah," sier jeg mens ting går litt mer opp for meg.

"Vent litt. DU HAR HVA?"

Mamma ser på meg som om jeg nettopp falt ned trappene. "Jeg inviterte familien deres på middag i kv-"

"Hvordan kunne du gjøre noe sånt?!" roper jeg litt stressa. "Hvorfor?"

Igjen ser hun dumt på meg. "Jeg og mrs Horan tenkte det var en fin måte å få dere unger til å komme overens. Ikke visste vi at dere allerede har møttes..."

Dette kommer til å bli jævlig pinlig.

"Mamma, jeg er ikke noen unge," sukker jeg og himler med øynene over hvordan hun nettopp omtalte meg.

Hun gir meg en forsiktig klem. "Jeg vet, kjære.."
"Hvorfor er du sånn imot dette, egentlig?"

"Jeg-"

Mer sier jeg ikke.

Hvorfor? spør jeg meg selv, men får ikke noe svar.

Jeg bare rister på hodet og går forbi mamma og opp tilbake på rommet mitt.

Middagsgjester? I kveld?? Hva tenkte hun på?

_______________________________________

Håper historien er bra så langt.

- Caroline