Ung og gravid

Den nye

Jeg gikk inn på stua. Jeg visste at jeg så fucka ut men det får bare være.. Jeg prøvde å tenke på alt annent enn Cornelia, men det var umulig. Jeg bare satt i sofaen å så ut i løse luften. Jeg hadde skole imorgen, fuuuckk...
Jeg kjente på magen. Jeg kjente spark.!
Jonas!!! Kom hit!
Han sparker 😍 jonas kjente på magen, det sparket. Marie gikk bort til oss også, hun kjente på magen. Jeg tror hun syns det var litt rart.
Klokka begynnte å bli mye, vi gikk å la Marie.

Tida gikk og jeg var egt jævlig trøtt nå.. Klokka var bare 9. Jeg sjekket på Vg. Det sto noe om Cornelia. Nei.. Jeg orket ikke å lese det. Jeg begynnte å gråte igjen. Jeg tørket vekk tårer, men det vsr umulig. Kom bare mer 😭
Jeg klarte å slutte å gråte etterhvert. Jeg sovnet. Jeg gikk opp på badet og sminket meg. Etterpå våknet Jonas og jeg vekte Marie.
Vi gikk å spiste frokost, også begynnte ferden mot skolen da. Jonas tok seg av Marie.

Jeg gikk bortover veien, til bussen.
Jeg klarte ikke tenke på annent enn Cornelia.
Jeg kom på bussen, også var jeg på skolen.
Anne og Sofie gikk bort til meg 😊
De spurte om hvordan det gikk med meg og kondolerer osv.  Vi gikk inn til timen.
*bla bla bla bla bla bla*
Jeg klarte ikke konsentrere meg i timen.
- Camilla!
Unmm hæææ..?
- kan du svare på spm..?
Hvilket spm..?
- bla bla bla
Nei.. Jeg vet ikke..

Vi fikk noen opg å gjøre. Jeg så bare ut av vinduet. Så ned på magen.. En liten gutt 😊
*drrr* friminutt
- CAMILLA DU BLIR IGJEN!
Faeen da.. Jeg bare satt der og venta på at alle skulle gå ut.

(L = læreren
C = Camilla )

L: Camilla.. Hva er det..? Du følger ikke med i timen og gjør ikke oppgavene.
C: Det er ingenting!!
L: altså.. Jeg skjønner at du kan være sur osv pga graviditet osv..
C : aaah.. Du skjønner ingenting..

Jeg gikk bare fort ut til friminutt. Jeg satt meg i et hjørne uten at noen kunne seg meg. Jeg satt der å gråt over Cornelia. Ari gikk forbi.
A: Camilla. Går det bra !!?
Jeg: nei..
A: jeg vet dette her er helt jævlig. Jeg vet hvordan det er. Jeg har jo et barn med hun og han ligner på hun og det får meg bare til å bli enda verre når jeg ser på sønnen min.
Jeg: Jeg beklager for det som har skjedd, kondoler
*gir en klem*
A: Uansett, hvis det skulle være noe om Cornelia kan du komme til meg 😊
Jeg: ummm... Takk 😅

jeg så på telefonen på kamera. Faen.. Er jo helt svart under øya. 3 min til time også..
Jeg tørket meg under øya, men fikk ikke vekk det svarte. Jeg løp mot badet, men rakk ikke det før det ringte inn...
Jeg gikk med hodet ned inn til timen.
Jeg overlevde dagen. *pling*
"Vi ville bare minne deg på at du har ultralyd hos oss neste uke, på fredagen kl.17:00"
Ah.. Termin 19.juli.. Sommer barn daa..

*2 måneder senere*

Jeg vet ikke om jeg klarer meg lenger. Jeg er blitt deprimert.. Alt er bare dritt, og 2 måneder til den lille kommer. Jeg hadde fått en time hos en psykolog på tirsdag. Jeg bestemte meg for å dra dit.
*tirsdag*
Jeg gikk mot psykologen. Vi begynnte å snakke, jeg fortalte alt sammen. Det om Ari og Cornelia, Jonas som ble påkjørt, det med Marie og alt ja.. Det føltes egt mye bedre å få sagt det til noen. Følte meg mye lettere. Jeg fikk dra hjem litt senere. Tiden gikk og jeg begynnte å føle meg litt bedre. Men nå var det slutten av Juni. Snart fødsel. Jeg begynnte å grue meg litt. Asså jeg har gått gjennom dette før men
det er helt jævlig. Dagene gikk.. Well.. Sommerferie 😍
Vi hadde egt planlagt en tur til utlandet med Marie, men det går ikke nå. Er så nærme termin. Så vi bestemte oss heller for å bli hjemme.
*14 Juli*
Jeg hadde jævlg vondt i magen. Jeg tror det er rier!!! JONAS! Kjør meg til sykehuset!
Jeg satt med jævlig vondt i magen. Vi måtte ha med Marie. Jeg satt meg bak med Marie for hennes skyld. JONAS! Au det gjør jævlig vondt! Kjør! - Mamma. Marie snakket!! Hun sa sitt første ord. Jeg ble så rørt. Jeg så på Marie og felte en tåre over at hun sa sitt første ord.
Au az... Jeg har så jævlig vondt i magen.

Vi ankom sykehuset. Jeg kom innpå fødestua.
Vi kom dit rundt 19- tida.. Jeg hadde rier å det er så jævla vondt. Det holdt på lenge. Nå var klokka 02. Jeg hadde forferdelige smerter
"Okai, nå Camilla.
Du er fullt åpen, nå på hver ri skal du presse alt du kan"
Jeg gjorde akuratt som hun sa. Jeg hadde det helt jævlig. "Press press press, litt til nå. Han er snart ute"
Så hørte jeg det. Babyskriket. Jeg ble så rørt.
Jeg tok imot han og gråt nesten av glede. Jeg så at han lignet på meg.

*3 måneder senere*
Jeg sto der med lille Martin i hendene. Han skulle bli døpt nå. Martin ble døpt til navnet Martin 😂

Vi kom hjem etter dåpen, vi hadde akkuratt satt oss ned i sofaen. Det ringte på døra, jeg gikk ut for å sjekke. Jeg så det. Cornelia sto utenfor døra. Jeg gikk raskt ut og lukket døra bak meg. CORNELIA!! Du lever, jeg brast ut i gråt og ga hun en klem
- HOLD KJEFT FOR FAEN!!!
Hva foregår..? Cornelia hvorfor er du ikke død..?
- jeg ska fortelle deg hele historien, og alt. bare bli med meg først.

Jeg gikk inn og tok på meg sko og jakke..
Jeg gikk ut igjen, jeg og Cornelia gikk til Ari sitt hus, han var ikke hjemme. Vi gikk inn.. Jeg satt meg i sofaen.

Meg: hva har skjedd? Fortell meg

Cornelia: ok ok.. Jeg skal fortelle deg alt, fra start til slutt. Jeg rømte. Den morningen, eller natta da. Jeg tok med James til Ari's hus. Når Ari sov så tok jeg nøkkelen hans. Jeg rømte fordi jeg hadde havnet i trøbbel.. Jeg har ikke fortalt til noen, men jeg har faktisk en tvillingsøster. Jeg møtte hun for første gang. Når vi var små ble hun flyttet til noen fosterforeldre, jeg har ingen anelse om hvorfor. Vi skulle møtes første gangen, men det ble bare trøbbel. Vi skulle bare kjøpe en tlf til Sarah(tvillingsøsteren).  Vi betalte som normalt osv, vi ante fred og ingen fare. Men så gjorde vi no jævlig dumt.. Senere på kvelden i Oslo dro vi til en fest. Vi ble dopa ned, og vi våknet til bevisstheten neste dag. Vi fikk en melding, løøp, løp alt du kan, politi er uttafor.

Vi ble jo selfølgelig veldig redd for hva vi hadde gjort på den festen. Vi så ut, ingen politi. Jeg tenkte at politiet måtte ha vært i nærheten. Jeg løp ut av leiligheten i ekstrem fart. Jeg så bak meg, 2 politi.. Ånei... Jeg løp alt jeg kunne, jeg begynnte å miste pusten nå. Jeg kom innpå senteret.. Alle stirret på meg.. HVA HADDE JEG GJORT..? Jeg skjønnte ikke en dritt..
Jeg så meg rundt.. Jeg følte meg svimmel, og hvor var Sarah..? Jeg så hun ingen steder.. Jeg ble desperat.. Jeg gikk bort til en som sto og glanet på meg: HVA FAEN ER DET DU STIRRER PÅ..? HVA HAR JEG GJORT DEG..?? Mannen ble helt stiv.. Han ble hvit i ansiktet og ble stum.. Jeg ble så jævlig irritert..
Jeg så bak meg.. OH SHIT.. Politiet again. Jeg spurtet mot utgangen på andre siden. Jeg løp alt jeg kunne, gjennom Karl Johan, gjennom frognerparken og møtte på en venn.. Hun ble sjokkert.. Jeg var jævlig forvirret selv.. Jeg visste ikke engang hvor jeg fikk denne energien fra.. Eller hva jeg hadde gjort.. Jeg løp til toget og kom meg akk på før politiet.. Jeg følte meg lettet.. Det begynnte å bli mørkt. Plutselig kom polititet mot meg, og spurte hvorfor jeg gjorde det. Jeg spurte hva jeg hadde gjort..?
- Cornelia, dette er ganske alvorlig. Du har nemlig skutt en mann, i magen. I natt rundt kl.3. Vi fikk melding fra en av husene ved siden av at de hørte skriking og et skudd. Folk så at det var deg. Jeg merket at hjertet begynnte å dunke, jeg ble varm og begynnte å skjelve. *pling* Sarah: sorry, måtte stikke. Sees kanskje aldri igjen, men uansett. Det var ikke DU som skjøt den mannen. Det var jeg, fortell polititet det.

Jeg viste meldingen til polititet og de ordnet opp i det, jeg fikk dra igjen. Etterpå det dro jeg til farmoren min. Noen dager seinere dro jeg til Bergen.. Jeg ville ikke være i Oslo lenger. Jeg tror noen var sinte på meg. Jeg vet ikke hvem men ja. Fikk en anonym hatmelding.. Eller flere av dem. Jeg trengte litt tid alene. Nå er jeg kommet tilbake. Og det med lik, det var søsteren min som hadde blitt drept.. Utrolig trist. Men det var det jeg hadde å si.