Nikita

Flukten

Alt stopper. Har Thomas skuffet meg? «Hva er det?» spør jeg mens jeg snur meg. «Hvem sa det?» spør jeg. «Synd at du ikke har venner. Din Thomas har nettopp skuffet deg. Han fortalte alt til meg» sier Hilde. Alt har virkelig stoppet opp? Thomas har skuffet meg. Tenk at jeg trodde han var en venn. «Du vet at det er ulovlig å forfalske navnet ditt» sier Hilde. «Slutt!» roper jeg. «Slutt!» skriker jeg. «Åh, tenk at du har gjort noe ulovlig!» roper hun. «Jeg trodde du var snill!» roper jeg. «Ta henne!» hører jeg en stemme rope. Det er Vanessa! Med Kaisa/ eller Athena. Athena løper mot Hilde. Det er utrolig. Hun biter henne i foten. Vanessa løper og tar meg i hånda og løper bort. Athena slår følge etter oss. Etter hvert kommer vi til en koselig liten hus. Heldige Vanessa. Hun har et hjem. Athena har jo valper!

«Hvem var hun?» spør Vanessa. «Det var Hilde, min lærer» sier jeg. «Nå kan jeg ikke gå på skolen mer» sier jeg. «Kan jeg låne telefonen din? Jeg skal sende en melding til en eks-venn» sier jeg. «Her» hun gir meg telefonen. Jeg slår inn nummeret. Hei Thomas. Jeg trodde vi var venner! Du har skuffet meg. Vet du hvor vondt jeg har det nå? Jeg kan ikke gå på skolen! Alt er på grunn av det. Tenk deg litt om. Du har ødelagt mitt liv! Jeg skulle aldri ha stolt på deg! Aldri! Hva skal jeg gjøre nå? Hæ? Har du noen ideer? Jeg godtar ingen unnskyldninger! Du kan bare skrive, men glem det med at vi kommer til å bli venner igjen! Cleo. Oi, etter jeg hadde sendt den, ble jeg lettet. Etter noen få minutter får jeg en SMS fra Thomas. Hei Cleo/Nikita. Jeg har hele tiden brukt deg. Du har bare ikke forstått det. Hilde er min mor. Husk det. Jeg kunne ikke såre henne, heller deg! Thomas.

Det renner en tåre nedover kinnet mitt. Hemmeligheten min er offentlig. Jeg har gjort noe ulovlig. Men vent. Hvis Thomas har sagt alt, må han ha sagt at jeg heter Nikita Shalla Chathrei. Det har gått en dag. Jeg ser på nyhetene: En jente på 12 år har forfalsket sin personlige ID. Barnet heter Cleo Nathalie Johannsen, men hennes egentlige navn er Nikita Shalla Chathrei. Hun kommer selv fra Peru. Hovedstaden Lima. Det ble sist bekreftet at hun var i Athen, men hun kan ha forflyttet seg. Politiet vil ikke la henne slippe straff. Selv om hun er ung. Familien døde i et flystyrt i Nepal for 6 år siden. Hun ble bekreftet død, men våknet. Hun mente det var risikabelt å si at hun levde, siden det kunne få oss til å tro at hun var vampyr eller noe. Nå vokter politiet alle rømningsveier både i luft, bakken og under vann. Det var nyhetene for i dag. Ha en god dag. Tårene triller nedover kinnet. «Går det bra med deg, Cleo?» spør Vanessa. Jeg sov hos henne i natt. «Nei, kall meg Nikita. Det er mitt navn» sier jeg til Vanessa. «Du kan ikke leve slik! Enten må du dra alene med At...Kaisa, ellers må jeg og du og Kaisa flykte. Du bestemmer» sier Vanessa. Bestemt. «Greit, jeg og Kaisa drar. Vi klarer oss» sier jeg og klemmer Vanessa. Hun er som en mor. Bare ikke hun og er en lyver. En spion. Nei, det er ikke mulig. Jeg går mot kjøkkenet, og henter en ryggsekk. Jeg tar fram grovbrød og grov knekkebrød. Pluss kaviar. Og noen flybilletter. Kanskje jeg går alene? Jeg vil ikke at Kaisa/Athena skal bli skadd. «Vet du hva? Jeg drar alene» sier jeg til Vanessa. «Nehei, det skjer ikke» sier hun. «Jo» sier jeg og åpner døra. «Ha de» sier jeg. «Nei! Cleo!» roper Vanessa. Men når hun kommer ut, er jeg ikke der.