Nikita

Håpet mitt snur

Det er ikke bare mennesker der. De rir på hester og har med politihunder. Verre kan det ikke bli. Jo. Kanskje at det nettopp har oppdaget meg. Jeg løper langs stien. Omtrent 10 m bak meg kommer fire politibetjenter som rir på hver elegante og majestetiske hester. Hva gjør jeg nå? Jeg har ikke lyst å skade hestene. Jeg lager hindre av metall. Men hestene hopper over de som bare det. Ok, nå er de 8 meter bak meg. Litt ild skader ikke. Jeg lager et skjold av ild. Akkurat som ved stranden. Alle stopper brått opp. Ilden forsvinner. Jeg står fortsatt. De retter opp geværene og riflene. Når jeg hører skudd, rekker jeg i det siste sekundet og lage skjold av hardt metall. Når den forsvinner, da er jeg borte. Skummelt. Jeg har vandret i 3 dager og avslørt 3 av mine evner. Ok 4 hvis magien teller. Nå er ferden begynt på ordentlig. Det er nå all dramaet og action starter.

Det er en gård i nærheten. Jeg går forbi den. Det er flere hester og sauer der. Til og med en hund som ligner Athena. Åh. Alt det minner meg om hestene, sauene og hundene på stallen i Lima. Jeg ser en jente som går med hesten sin. «Hei!» roper hun. Gående mot meg. Jeg trekker meg fra gjerdet. «Hei? Hva er galt? Kan du ikke si hei? Være litt høflig?» spør jenta. Jeg svarer ikke. Hun åpner porten. Hesten lar vente. Hun tar på skulderen min og tar opp hetta. «Åh!» sier hun med hendene over munnen. Jeg henter vann med hjelp av kraften og skriver noe. Ha deg vekk! Blir det skrevet med hjelp av vannet. Hun løper til porten. Jeg forsvinner i skogen.

Telefonen ringer. «Hør på dette!» sier Vanessa gjennom telefonen. Nikita har nå avslørt sin hemmelighet. Hun er ikke bare en ID forfalsker, men også en ild, metall og vann kraftperson. Vi frykter dette kan føre til verre ting. Om du nå sitter der i sofaen din og ser på, vil vi at du skal vite at vi skal ta deg! Jeg får en tåre trillende nedover. «Hei! Du!» roper en politibetjent løpende mot meg. «Jeg må legge på!» roper jeg inn til telefonen. Masse vind blir samlet opp til en liten virvel. Den lille virvelen blir til en svær tornado på tja, like høy som skyene. Det kommer masse lyn imens. Jeg føler meg som hjemme. Alt er som, vanlig for meg. Politikvinnen blir tatt av den massive stormen. Jeg er sikker til neste angrep. Dagen er lang, og ny. Solen begynner og vises bak fjellene. Tiden flyr, men på en skummel måte. Ja, det er vel bra at den flyr. Ellers. Nei. Jeg går gjennom en åker. En bonde vises i det blå. Da må jeg nesten bare forsvinne i det blå. Jeg går mot elven. Svømmer helt mot bunnen. Vent! Jeg får en følelse. Noe skjer bak meg! Nei det er ikke mulig! En hale utvikles bak meg. Jeg er vel ikke...nei..., dette er sprøtt. Jeg er en havfrue. Jeg får gjeller. Halen. Nei. Hæ? Jeg kommer til sjøen. Jeg må bare sjekke om det går an å bli en vanlig menneske igjen. Ok, ikke en vanlig da. Men som jeg var. Når jeg rekker kysten, får jeg bein igjen. Når jeg kommer på land igjen forsvinner halen. Jeg er vanlig meg igjen.

Vanessa. Jeg savner henne. Og Kaisa/Athena. Vær så snill. Hjelp meg. Plis. Jeg har det vanskelig. Ingenting er som før. Alt er annerledes. Før var jeg trygg. Jeg fant ut at jeg hadde evner i 2 års alderen. Helt alene. Ja, jeg husker det også. Det var en person som gikk. Jeg beveget armen og hun ble helt masse vann over. Det var tider det.

Jeg våkner i en seng. En seng? Hæ? Dette gir ingen mening. Men, jeg er bundet fast. Jeg ser tre politikvinner! «Du er fanget nå» sier politikvinnene leende og ser mot hverandre. Jeg blir så sint, at kroppsvarmen min er på 200 celsius'. Ok, men husk. Jeg har ildkrefter. Beltet blir smeltet av og senga, den eksploderer. Alt begynner å brenne. Kvinnene blir overopphetet, de dør. Jeg går gjennom. Det er så varmt at steinveggen smelter. Alle blir redde. Jeg er helt rød. Når jeg når kysten, går jeg i det kalde vannet. Halen utvikles igjen. Jeg elsker dette. Masse malstrømmer blir skapt av meg. Det er morsomt. Litt alene tid må jeg ha. Jeg ser en båt. Og netting. De fisker i en ulovlig område! Det er skammelig. Jeg drar i nettet mot malstrømmen. Oi! Ikke bare en havfrue er jeg, men også supersterk. Fiskerne forsvinner i malstrømmen.

Nå skal jeg ikke leke mer! Jeg går mot grensen Hellas og Albania. Selv om det er vakter, er jeg ikke redd. Jeg tar retningen mot tollstasjonen. «Hei du!» roper en betjent. Jeg svarer selvfølgelig ikke. Han går mot meg og stopper meg brått. «Ta av hetta!» roper han til meg. Rett i øret. Jeg tar handa på brystkassa hans. Hånden smelter gjennom han. Han faller ned, død.

A/N
Hehe, jeg har en vill kreativitet og fantasi bare for å si det slikt da:D