Nikita

Retningen snur

Livet er kjedelig. Skummelt. Fantastisk og gøy. Men ingen vet hvorfor vi lever. Hva har vi kommet for. Eller ble vi bare skapt? Jeg grubler lenge før jeg får en idé. Jeg kan jo dra til Bangladesh. Gården i hovedstaden Dhaka har flere hester. Jeg var der og ble kjent med mange hester. Kanskje jeg kan dra dit. Å kjøpe en hest? Det hadde vært gøy og endelig ri. Men det vil sikkert også bringe fram mange vonde minner. Når jeg har spasert en stund kan jeg se havet. Og en båt. Den skal til Monaco. Da trenger jeg ikke å dra til Bangladesh for å låne en hest. Å slite den ut. Jeg løper fort bort til kaia. Når jeg å hoppe over til båten? Uten at militæret får tak i meg. Jeg løper så fort jeg bare kan. Ser selv at det ikke nås før båten er kommet mer enn 10 meter ut. Da er det en mulighet igjen. Når jeg kommer til kaia, ser jeg at militæret har oppdaget meg.

Nå har jeg nådd kanten, og hopper ned i vannet. Ingen forstår hvorfor. Jeg blir borte i flere minutter under vannet. Tilslutt ser jeg kanskje 5 militære personer hoppe ut i vannet. De skal se etter meg! «Der er hun!» roper den ene personen i walkie talkie-en sin. Jeg svømmer langt ned. Jøsses! De følger etter meg. Fortsatt. Nå er jeg i havfrueform. Jeg snur og svømmer mot dem. «Pass på! Hun, hun er farlig og svømmer mot oss!» roper den ene. Jeg kommer mot han ene og biter i halsen. Jeg har huggtenner når jeg er slik! De skal bare passe seg. «Svøm opp! Svøm opp!» roper den andre som er igjen. Jeg svømmer mot båten. Og holder fast i skroget. Etter flere timer er jeg i Monaco. Nå er det bare å se etter en liten pytt jeg kan forandre meg i. Der! Jeg svømmer bort nærmere landet. Svømmehalen forsvinner. Beina er tilbake

Jeg går til sentrum av byen. Det er flere skilt som sier hvilken retning hva er i. Til og med til Spania! Jeg følger skiltet. Der er flyplassen. Kanskje det er noen til Madrid? Jeg går ditover. Og inn. Nei, dette går ikke. En kontroll. Jeg går ut, men samtidig som jeg går ut døra, tar en meg på skulderen. «Deg kjenner jeg! Du er Nikita! Ta henne!» roper han. Alle vaktene løper mot meg. Jeg stopper alt opp en stund. Jeg finner masse tråd og binder vaktene fast i beina. Så starter tiden igjen. Det er litt komisk å se at vaktene faller.

Men nok moro, mer alvor. Alle andre menn kommer mot meg. Jeg lager en luftkule og sprenger den slik at alle blir dyttet av den. Jeg løper gjennom kontrollen. Ingen kan slå på alarmen, jeg har lagd en metallskjold over den. Bort i gangen er det gate 29 som går mot Madrid i Spania. Jeg løper mot den. «Nei det er stengt!» roper hun som jobber der. Jeg gir henne flybilletten og løper inn. Flyet er på tur. Jeg rekker akkurat inn døra. Så setter jeg meg ned. Om jeg nå blir oppdaget, er jeg død. Men, nei. Flyturen gikk utrolig bra. Unntatt når vi er på tur ut av flyet. Pass! Jeg har ikke det! Eller jo. Men det er jo ikke bare det. De sjekker alle om de er Nikita. Jeg er henne! Jeg er Nikita! «Ta opp hetta» sier vakten. Jeg bryr meg ikke. Han tar opp hetten min. «Det er hun» roper han. Jeg dytter han bort og løper. Nå er alle borte fra flyet. Da skal jeg vise dem makten. Jeg kaster en ildkule og sprenger flyet i lufta. Sånn, da har dem fått en lærepenge, flere igjen.