Nikita

Reisen

Hva nå? Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Nå vet alle hvordan jeg ser ut. Hm. Nei, ikke til Thomas. Han skal få sin hevn en dag. Men hvem da? Jeg har ingen andre venner. Enn Kaisa og Vanessa. Jeg går rundt med en hettegenser. Plutselig stoppet en meg. Nei. Det kunne ikke være sant! En politimann. «Jeg må se ditt ansikt!» roper han. Jeg svarer ikke. «Ta ned hettegenseren!» roper han sint. Jeg begynner å løpe bort. Tre politibetjenter løper etter. Nei, nå har jeg ingen sjanse. Da må jeg gjøre noe som avslører. Jeg løper bak en vegg. Den er 10 m lang. Når dem kommer til veggen. Er jeg ikke der. Vel, kanskje ikke avslørt. Men den veggen er 10 m lang. Og det er jo umulig å løpe så mange meter på 5 sek. Da er det jo bare en alternativ igjen. Magi.

Ja, jeg vet at det høres sprøtt ut, men det er logisk. Jeg har noe ingen vet om. Ingen. Det 5.element, pluss innlært magi. Altså, jeg kan forsvinne i et blunk. Jeg kan få ting til å komme og forsvinne. Jeg kan få ting til å brenne. Og forflytte ild. Du vet vel hva det 5.element er? Det er jo vann, luft, ild, jord og metall. Jeg løper langs skogstien. Det er folk som går som ikke aner noe. Nei! De er tilbake. Personene som går er Thomas, Hilde og Jan. Jan er faren til Thomas. «Hei! Du skal vel ikke rømme? Du vet at vi engang kan få tak i deg?» roper Hilde. Jeg løper bare. «Thomas! Jeg trodde vi hadde noe! Hva skjedde? Du var min beste venn, jeg trodde det!» roper jeg mens jeg løper bort. Han svarer ikke. Det at jeg er flere hundre meter borte, forandrer ingenting. Han hadde sikkert løpt, etter, hvis han ikke hadde ment noe av det han gjorde. Men det gjorde han ikke, han mente hvert eneste ord av det som sto på meldingen. Det er trist at jeg trodde vi var BFF. Siden jeg har vært alene i 6 år, har jeg lært masse. Masse jeg ikke burde lært før ungdomsskolen. F.eks. at hvordan man overlever i villmarka. Det er trist. Men det er skummelt at mitt liv står på spill bare fordi jeg sa jeg het Cleo. Jeg skulle ønske jeg hadde hesten Ciamanyx med meg nå. Ciamanyx var en spesiell hest. Hun hadde krefter som meg. Men hun døde etter en bilulykke i Athen. Hun ble fraktet til et slakteri. Det skjedde året før min families død.

Min mor hadde kreft. Hun fikk cellegiftbehandling året før vi skulle til Nepal. Lillebror hadde ADHD. Det irriterte meg, men det var også trist at han hadde det. Mens storesøster hadde AIDS. Det var eneste far og meg som ikke hadde noe. Jeg ønsker jeg hadde minner fra familien. Men alt ble tatt fra huset. Det eneste jeg husker var at jeg gikk forbi familien min. Min døde familie. Jeg har ingen familie. Alle andre har det, men ikke jeg. Det plager meg. Jeg går forbi en kiosk. «Hei du! Jeg kjenner deg! Du er den jenta som forfalsket ID-en! Kom hit!» roper han som jobber deg. Igjen? Jeg løper inn til kiosken. Handa begynner å brenne. Jeg setter fyr på kiosken. «Haha, nå er du sperra!» roper han. Men nei. Jeg forsvinner sakte men sikkert. Til slutt er jeg i skogen. Kioskeieren: «Hallo, jeg så Nikita. Hun tok fyr på kiosken min med hendene! Kall brannvesenet!» roper han inn til telefonen sin. Jeg løper mot en fjellvegg. Lener ryggen mot den. Er alt dette sant? Eller er det en drøm? Nei, dette er sant. Tenk. Et liv slikt. Ingen ønsker seg et liv slikt. Ingen, og hvis noen gjør det, så burde dem skifte mening. Dette er et farlig liv. Men ingen fatter det. Jeg måtte skifte ID. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg sa aldri til Thomas at jeg tenkte de ville tro noe overnaturlig. Han løy! For at jeg skulle bli flau! Tenk det barnet! Tenker jeg. Det plager meg. Ingen vil noen gang tro på meg mer!

Jeg går langs kysten. «Mor! Se! Et hjemløst barn!» roper en unge og peker mot meg. Jeg setter meg ned. Og tar hetten over hodet. Hendene begynner å røre på seg. Og vannet begynte å forme seg. Det ble til en svær kule. Plutselig glap jeg taket og kulen ble ødelagt. «Oi! Hvordan klarte du det?» spør barnet. Jeg svarer ikke. «Hei er ikke du Cleo. Nikita?» spør moren. Hun går mot meg i en rasende fart. Jeg tar opp handa og lager en skjold av ild. Hun stopper brått opp. Når ilden forsvinner, er jeg borte.

Jeg kommer nå til fjellet. Jeg kan se politimenn og kvinner stå med geværet og rifler klar til å ta meg. De vet halvveis hemmeligheten min. Men de kan ikke komme seg unna med det. Jeg kom hit for å bli. Ikke for å dø.